I en interpellasjonsdebatt i Stortinget denne uken utfordret Skei Grande, som også er medlem av Stortingets Utenriks- og forsvarskomite, utenriksministeren på hvilken strategi regjeringen vil velge for å utøve en slik global lederrolle.
Kunnskap er nøkkelen
– Kunnskap og utdanning er sjølve nøkkelen for å ha en god, fungerende økonomi, for å sørge for næringsutvikling i de enkelte landene, som gjør at man kan skape velferd for framtida. Kunnskap er kjempeviktig for helsa til hver enkelt, slo Skei Grande fast i debatten.
– Riktignok har det skjedd stor framgang siden Education for All-målene og tusenårsmålene om utdanning ble satt, men fremdeles er 57 millioner barn uten tilgang på skole, og nesten 200 millioner barn faller ut eller har ikke tilegnet seg grunnleggende lese- og regneferdigheter før de begynner i 4. klasse, påpekte Skei Grande.
Jenters skolegang
I sitt hovedinnlegg understreket Skei Grande spesielt viktigheten av jenters rett til skolegang.
– Ifølge UNICEF har jenter som har ungdomsskole opptil seks ganger mindre sjanse for å bli barnebrud, enn de som ikke har det. De føder barn senere. Hvert ekstra år på skolen reduserer risikoen for spedbarnsdødelighet med mellom 5 og 10 pst. Et barn som har en lesekyndig mor, har 50 pst. større sjanse til å leve mer enn fem år. I Afrika sør for Sahara kunne 1,8 millioner barns liv vært reddet om bare mødrene hadde fullført ungdomsskolen. Derfor bør norsk bistand prioritere grunnskole framover. Altfor mange land prioriterer å donere til høyere utdanning, og det går på bekostning av barns skolegang. Det er viktig å bygge opp det grunnlaget i et samfunn som er med på å løfte alle, skal man klare å få til utvikling i samfunnet — akkurat som vi valgte å gjøre i Norge for 130 år siden, sa Skei Grande.
Dilemmaer
Skei Grande pekte også på enkelte dilemmaer vi står overfor i dette arbeidet.
– For det første: Det er ikke nødvendigvis de landene som scorer best på styresett og demokrati, som er de landene som trenger mest hjelp for å få til skolegang. Når vi skal velge ut land å jobbe med, er det ofte de sårbare statene, statene i konflikt — som ikke er de populære mottakerlandene — som er de landene som faktisk trenger mest hjelp til dette. Den andre utfordringa jeg vil gi statsråden, er at OECD har sagt til oss at vi må ha mer resultatfinansiering i bistanden. Når det gjelder denne gruppa, er det ofte de fattige, de marginaliserte, de med et annet morsmål, de med en funksjonshemming, de med et lavt læringsutbytte som blir prioritert ned, enda det er dem det er viktig å prioritere opp. Hvordan kan vi sikre oss at disse barna ikke skyves ut av skolen av frykt for at de vil bidra til lavere finansiering, hvis målet bare er resultater av skolegangen deres?
Les referat fra hele debatten her.