Ordbruken tyder på at politikere og planleggere, ikke minst på statlig nivå, mener at det som er stort også er robust. I dagligtale oppfatter jeg at å være robust innebærer å være rustet til å stå imot påkjenninger, være trygg og inngi trygghet, ha ryggrad ( også økonomisk) og integritet, "levere" slik forventet, stå støtt i kriser, takle nye utfordringer.
Mon tro om størrelse i seg selv medfører robusthet? Til en viss grad ja, men er det rett å si at det gjelder de samme "lover" for offentlig tjenesteyting som det gjør for privat forretningsdrift? Det er mange eksempler på at stordrift er lønnsomt for private eiere, bl a av dagligvare- og hotellkjeder, stordrift styrker inntjening og konkurranseevne. Det er like fullt slik at de enkelte enheter innen kjedene ofte er ganske små. De skal nemlig møte kunden der kunden er og må være konkurransedyktig på service, regularitet, kvalitet og pris. Det er krevende, men om man lykkes, bidrar det til at moderselskapet oppnår godt omdømme og gode økonomiske resultat.
Også offentlig tjenesteleveranse skal møte innbyggerne med kvalitet og effektivitet som inngir trygghet samtidig som det driftes rasjonelt. Da er det ikke gitt at gårsdagens løsninger kan beholdes. Det er ikke gitt at disse verken er bærekraftige eller framtidsrettet. Men jeg tenker at før det gjøres endring, må vi vite hva vi får i stedet, hva vi oppnår av merverdi. Er konsekvensene til å leve godt med? Og hvis det " kun" er økonomiske hensyn som ligger bak endringsforslagene, må vi få vite det også, ettersom dèt i og for seg kan være grunn god nok. Vi innser jo at vårt spesialiserte og kompliserte samfunn er blitt svært dyrt å drifte samtidig som lite til nå har bremset våre forventninger til offentlige velferdsordninger. Men derfra til klokkertro på offentlig stordrift?
I hvilke sammenheng snakker man om robuste enheter i vår region? Jo, i sykehusdebatten, hva gjelder skolestruktur for videregående skoler, i forbindelse med politireformen — og senest i forbindelse med "vår" Alarmsentral 110 Telemark – som Direktoratet standhaftig hevder skal flyttes fra Skien til Arendal. (Hvis robust i hovedsak viser til størrelse, kan man undres over at Norges største Operasjonssentral i Oslo fikk så krass kritikk av Gjørv – kommisjonen.)
Skal vi trekke denne logikken lenger enn langt, vil Polet i Skien og Porsgrunn ende opp i Tønsberg, Torp flyttes til Gardermoen, de fleste dagligvarebutikker i Grenland slås sammen og lokaliseres til Brotorvet. Og bilforretningene flyttes til Oslo. Hotellene i Grenland ( de er jo likevel så små) slås sammen og lokaliseres ved ferjeleiet i Larvik. Og ODD burde smeltes sammen med Strømsgodset. Selv sagt fjollete forslag. Men når det kommer til helse og sikkerhet, da synes denne type sentraliseringtanker å være overraskende god latin.
I vårt lille land, befolkningsmessig sett, må organisering av offentlige tjenestetilbud skreddersys alt etter hvilket formål skal dekkes, hvilke tjenester skal tilbys, etter den tid og det samfunn vi dels lever i, dels vil se i framtida. Spesialisering er kommet for å bli. Vi vil trolig se ytterligere sentralisering av kompliserte helsetjenester f. eks. Eendringer, forbedringer, prioriteringer må foregå kontinuerlig, men ikke ved å vrake grunnleggende verdier. Selvsagt skal vi planlegge omhyggelig siden " alt henger sammen med alt" . Så opplever vi likevel at det jobbes stykkevis og delt og konsekvenser ikke belyst som man kunne forvente.
En gang spurte Nasse Nøff sin venn Ole Brumm hvor han hadde tenkt seg. Og Brumm svarte "Det vet jeg ikke". Så gikk de. Mange med meg vil vite hvor vi skal og hvorfor vi skal gå nettopp dit. Jeg vil være sikker på at de valg jeg stilles overfor, det som bestemmes i dag – gir meg det samfunnet jeg vil mine barnebarn skal vokse opp i. Jeg er ikke redd for endringer. Men "robust" er ikke ensbetydende med stor og langt vekk.
Signy Gjærum