Fellesskap for noen

Vi lever i en by i et land som har alle goder og alle muligheter. Men vi vil ikke nødvendigvis dele med andre.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**


For mange som ikke er så heldige som deg og meg, er bare det å overleve hverdagen en så stor risiko at de velger å flykte et sted som er helt ukjent for dem, hvor de kan starte på nytt.

The road is long, with many a winding turn,
that leads us to who knows where.

Dette var det mange nordmenn som gjorde både på 1800- og 1900-tallet. Et resultat av forfølgelse, krig og nød, akkurat som mange andre rundt om i verden opplever det i dag. Og vi ble godt mottatt og hjulpet i vår egen nød, og vi fikk muligheter til å skape en ny framtid. Dersom vi tenker gjennom hva vi ville gjort i samme situasjon, hvor fortvilet ville ikke vi da være om vi ikke var ønsket der vi kom?

Ansatt spiller basket med asylbarn på Hvalstad transittmottak

Foto: Sunniva Skjeggestad

Det er i dag flere tusen mennesker, barn og voksne, som har fått innvilget opphold i Norge som resultat av forfølgelse, krig og nød. De sitter fortsatt i mottak fordi du og jeg — gjennom våre folkevalgte i kommunene — ikke finner plass til dem. Dette til tross for at sentrale myndigheter både øker tilskudd til bosetting og tilskudd til bygging av boliger for disse menneskene.

Det blåblå flertallet (H og FrP) i Moss vil bosette færre enn før og det vil i tillegg svekke integreringstiltakene som kommunen har. Moss Voks har opparbeidet seg en kompetanse og et tilbud som er godt for å integrere disse borgerne. Moss Voks har parallelle tilbud som også er et gode for en rekke andre innflyttere med utenlandsk opprinnelse. Jeg forstår ikke logikken i å kutte i tilbudet slik at det blir dårligere. Det vil ramme alle gruppene. Samtidig oppfatter jeg at det er i strid med den blåblå politikken om å ta vare på de som allerede er her i stedet for å slippe flere inn i landet. Det sitter altså flere tusen mennesker i mottak som har fått innvilget opphold. Burde vi ikke satse på å integrere og ta vare på dem?

It’s a long, long road, from which there is no return.
While we’re on the way to there, why not share.

Asyls flytning immigrasjon

Foto: © Braendan Yong | Dreamstime.com

I dag har Moss et desentralisert asylmottak. Paradokset med å bosette færre flyktninger er at dette og andre mottak kan bli utvidet. Om kommuner som Moss ikke vil bosette flere, kan mottak opprettes eller utvides avhengig av hvor stor asyltilstrømmingen er. Uten mulighet til å bosette seg, må de som har fått opphold fortsatt bo i mottak. Det betyr en stor påkjenning for mennesker som vi som storsamfunn ønsker velkommen, når de ikke får et varig sted å bo. En enda større påkjenning må det være når lokalsamfunnet sier nei.

Dette motvirker integrering. Samtidig har kommunen mindre oversikt og dårligere forutsetninger for å planlegge integreringen. Ved bosetting kan vi planlegge tiltak til de spesifikke personene som kommer gjennom de tilskudd som følger med. Et asylmottak gir lavere tilskudd og vi får dårligere mulighet til å planlegge integreringstiltakene.

Hvorfor handler vi som vi gjør i dag? Er det frykten for det ukjente eller frykten for at våre sosiale goder skal tilfalle flere enn oss selv? Hvor har vi som lokalsamfunn trådt feil?

And the load
Doesn’t weigh me down at all
He ain’t heavy, he’s my brother

Sindre W. Mork
gruppeleder for Moss Venstre

Virker teksten i sangen kjent?
Her kan du høre Heine Totland framføre den i Beat-for-beat.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**