– Informasjon, medbestemmelse og kvalitetssikring er nødvendig for at vi som pasienter skal føle trygghet når vi trenger hjelp. Vi mener at et sterkt offentlig helsevesen er den beste garantien for at de tilgjengelige helseressurser blir brukt til å skape et likeverdig tilbud med prioritering på medisinskfaglig grunnlag. I tillegg til et offentlig helsevesen må det være rom for private aktører. Vi ønsker å bidra til at dagens samarbeid mellom private og offentlige helsetjenesteleverandører videreutvikles, og særlig mener vi det er viktig å styrke de ideelle og frivillige aktørene ,sa Ketil Kjenseth i debatten om Helse- og omsorgsdepartementets budsjett.
Resten av Kjenseths innlegg kan du lese nedenfor. Hele debatten kan du lese her.
Vi diskuterer i dag en ramme på over 157 mrd. kr til helse, omsorg og stønader. Det er tidenes største helsebudsjett
Som nyvalgt representant er jeg ydmyk overfor Stortingets tradisjoner og arbeidsmåter. Et av mine fortrinn som ny er at jeg kommer utenfra med andre erfaringer — bl.a. fra lokalpolitikk og frivillig arbeid knyttet til folkehelse. Jeg må få lov til å si at jeg er litt bekymret for at vi samarbeider for lite på tvers av komiteer. Det er min erfaring fra kommunepolitikken at det er noen store reformer vi ikke har gjennomført fullt ut, og som i stor grad påvirker folkehelse, yrkesdeltakelse og bosituasjon.
Samhandling
Jeg tenker særlig på den store Nav-reformen hvor den statlige delen fortsatt er svært ulikt organisert i kommunene. Det gjelder rusreformen som vi var igjennom for noen år siden, og det gjelder også Samhandlingsreformen som vi står midt oppe i. Disse store reformene angår i stor grad både kommunalkomiteen, arbeids- og sosialkomiteen og helse- og omsorgskomiteen. Det er bra at de statlige tilskuddene til bygging av boliger til eldre som trenger heldøgns omsorg, til flyktninger og til rusavhengige, for å nevne noen, øker. Men dessverre ser vi ikke at byggetakten i kommunene øker i takt med tilskuddsveksten.
I ei tid hvor det er bred politisk enighet om å behandle nærmest mulig og på lavest mulig nivå, er dette bekymringsverdig. Dette er en viktig debatt om kapasitet, kvalitet og kompetanse, om ansvar, organisering og prioritering — og ikke minst om spesialisering. Hvor spesialisert skal man bli i sykehusene? Hvilken kapasitet og rekruttering må vi ha for å møte utfordringene i primærhelsetjenesten?
Nasjonal helse- og sykehusplan
Venstre er tilfreds med at den nye regjeringen har tatt grep om Kommunal- og moderniseringsdepartementet, har flyttet på noen oppgaver mellom departementer, ønsker en kommunereform, og i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti er så tydelig på at det skal utarbeides en nasjonal helse- og sykehusplan. Dette er anslag til en nødvendig nytenkning, og jeg drister meg til å oppfordre til at også vi i Stortinget tør å diskutere hvordan vi organiserer vårt arbeid for å tilpasse oss utfordringene i samfunnet og disponere ressursene slik at de faktisk kommer dit vi ønsker og mener.
Venstre er både et radikalt og et moderat parti. I pengebruk er vi alltid moderate og ansvarlige. I politikken er vi gjerne radikale. Derfor tør vi tydelig si at innenfor helsepolitikken vil vi prioritere mer til dem som trenger det mest. Dette krever omprioriteringer og bedre samhandling mellom ulike deler av helsevesenet.
Fattigdom og sosial ulikhet
Sosial ulikhet i helse er et voksende problem og henger sammen med fattigdom. Det er derfor svært viktig for å bekjempe fattigdom at det satses på forebyggende helsehjelp og behandling til dem som altfor ofte faller utenfor — også i helsevesenet. I vårt primærbudsjett går denne prioriteringen tydelig fram. Men vi er også glade for at regjeringspartiene kom oss i møte i budsjettforhandlingene, og at vi ser klare, radikale fotavtrykk i helsebudsjettet. Rus og psykisk helse skal prioriteres. Det er økte midler til helsehjelp for rusavhengige; både forebygging, avrusing, behandling og ettervern/rehabilitering. Målet må imidlertid ikke bare være rusfrihet, men også et verdig liv for dem som ikke klarer å bli rusfrie. Det må gis skikkelige behandlingstilbud, bl.a. gjennom økt bruk av legemiddelassistert rehabilitering. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling må også styrkes. Flere tusen står i kø for rusbehandling, samtidig som det de siste årene har blitt lagt ned flere rusbehandlingsplasser.
Barn med rusavhengige foreldre
Jeg vil også benytte anledningen til å trekke fram et lite hjertebarn. Det gjelder barn som pårørende av rusavhengige foreldre. Flertallspartiene har bevilget penger til et foregangsprosjekt i Oppland, hvor det pågår arbeid for å standardisere behandlingsforløpet for gravide og småbarnsforeldre med rusutfordringer. I hovedsak gjelder det mer samordnede rutiner og økt samhandling mellom helsestasjon, barnevern, Nav, og barne- og ungdomspsykiatrien i sykehusene. Samtidig med det faglige arbeidet jobber de parallelt med å styrke brukermedvirkning. Her er RlO, BAR og Filmmakeriet trukket inn som medspillere for å ta med barns perspektiver og behov.
Når vi vet at det bare i Oppland og Hedmark er over 4 500 barn som har foreldre med rusutfordringer, sier dette noe om de nasjonale utfordringene vi står overfor og behovet for å samhandle og prioritere. Noen kan innvende at flere helsesøstre og jordmødre, som Venstre prioriterer, ikke er radikalt og nytenkende, men det er faktisk helt nødvendig. Tidligere inn og tidligere innsats gjør at vi kan forhindre eller utsette mer spesialisert behandling.
Det stikker i meg når jeg hører referert at voksenpsykiatrien helst tyr til institusjon og sengeplasser for rusavhengige foreldre, mens barnepsykiatrien prøver å vinne igjennom med tiltak i bosituasjonen og praktisk tilrettelegging for å styrke omsorgsevnen. Det er to helt forskjellige tilnærminger. Så har vi respekt for at dette er vanskelige avveininger. Den tragiske hendelsen i Vanvikan nylig er et eksempel på det.
Nytenkning innen psykisk helse
Venstre mener vi trenger nytenkning innen psykisk helse. Målet må være flere lavterskeltilbud i kommunene, hvor det er mulig å få hjelp raskt uten henvisning. På den måten kan vi forebygge at flere lettere psykiske helseutfordringer får utvikle seg til mer alvorlige psykiske lidelser som må behandles i spesialisthelsetjenesten.
Venstre mener det er et stort handlingsrom for å styrke både kapasitet og kvalitet innen folkehelse, psykisk helse og rusforebygging spesielt gjennom mer forskning, mer sosialt entreprenørskap og økt bruk av frivillige og ideelle aktører. Den rød-grønne regjeringen skal ha ros for sin avtale med frivillig sektor. Venstre ønsker å gå videre med en slik avtale, som er mer forpliktende, og mener tiden er inne for å avtalefeste en større andel av helseveksten i kroner i frivillig og ideell sektor de neste årene. Om det skal gå på bekostning av vekst i spesialisthelsetjenesten er en interessent debatt i seg selv. På kort sikt kan det være både uansvarlig og lite hensiktsmessig, men over en tiårsperiode bør det være en ambisjon å ha en betydelig opptrappingsplan for folkehelse og frivillighet. Det er både moderat økonomi og politisk radikalt — akkurat som Venstre ønsker null moms på frukt og grønt.
Helseforetakene
Dette leder meg over på den store budsjettposten i helse- og omsorgskomiteens budsjett. Helseforetakene, eller sykehusene, skal neste år disponere over 118,5 mrd. kr. Vi har et godt sykehustilbud i Norge, særlig når blålysene er på. Samtidig er det utfordringer, bl.a. fordi det stadig utvikles ny teknologi, det forskes mer, det utvikles nye behandlingsmetoder og stadig nye medisiner kommer på markedet.
Dette krever at vi som folkevalgte både tør å stille spørsmål, tør å prioritere og tør å utfordre både oss selv og fagfolkene på nye ideer og løsninger.
Venstre er grunnleggende opptatt av at fagfolk skal få gjøre jobben sin. Skjemavelde og byråkrati skal være på et nødvendig minimum. Dette er en utfordring like mye til oss selv som bevilgende myndighet som til helsebyråkratene. Vi tror at god ledelse, planlegging og organisering er helt sentralt for å få så mye helse igjen for pengene som mulig.
Helsekø
I forrige uke hørte jeg om en pasient som hadde gått og ventet i over ett år på en operasjon i foten. Innleggelse og operasjonsdag ble varslet i godt tid, men tre dager før innleggelse ble operasjonen utsatt på ubestemt tid. Årsaken var at det måtte tas ytterligere røntgen og MR. Man skulle tro at det hadde vært mulig å avklare dette tidligere. Antakelig er ikke dette det eneste tilfellet. Av og til er ikke mer penger svaret på utfordringen — av og til er det å lære av andre, av og til er det å gjøre noe nytt, og av og til er det så enkelt som å forlenge åpningstida og utnytte investeringene bedre. Min ringe industrielle erfaring har vist meg at man kan ha storskjermer med flaskehalsovervåking. Når det butter i en del av produksjonen, rokkeres det raskt på ressursene. I sykehusene ser det ut til mangle en overvåking av ressursflyten. Når proppen er radiologi, hjelper det lite å sette inn mer kirurgi.
De siste årene har tilgangen på organer og antall transplantasjoner økt betydelig. Det har i hovedsak skjedd ved økt informasjon til befolkningen og bedre organisering i donorsykehus regionalt, noe som har gjort at vi kan utnytte kapasiteten ved Rikshospitalets nasjonale tjeneste mer optimalt.
Dansk helsevesen
Jeg tror at sykehusene har noe å lære av hverandre, men også av andre land og andre bransjer. Jeg oppfatter at norsk og dansk sykehusvesen utvikler seg nokså likt på mange måter, til tross for ulik politisk organisering. Jeg savner et mer målrettet og systematisk samarbeid i Norden både når det gjelder organisering, investeringer, behandlingsforløp, «second opinion», som vi mangler i nasjonale tjenester i Norge, og forskning, for å nevne noe. Jeg ser en annen fart i den digitale utviklingen i offentlig sektor i Danmark generelt og i helsevesenet spesielt. Jeg ser en annen geografisk tetthet i de framtidige sykehusene i Danmark, og jeg ser at de har organisert investeringene på en annen måte. Da er det bekymringsfullt at samarbeidet mellom norske helseforetak og danske regioner synes å være fraværende, og at vi har få avtaler med Danmark og Sverige om framtidig helsesamarbeid.
En annen viktig del av den nasjonale helse- og sykehusplanen er organiseringen av fritt sykehusvalg — på veien til det som skal bli et fritt behandlingsvalg. Her er det store utfordringer sett fra pasientenes side, fra sykehusenes side og fra fastlegenes side. Her må vi gjøre en innsats for å legge til rette for fritt behandlingsvalg. Jeg ser at tida mi er ute, så jeg får ikke gått nærmere inn på det nå.