Til: Fylkesordføreren i Hedmark
Fra: Erik Ringnes (V)
Dato: 7. oktober 2013
Fylkestinget ber fylkesrådet i Hedmark opprette en oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn i Hedmark fylke i samarbeid med kommunene i fylket slik det er gjort i mange andre fylker. Rogaland, Aust-Agder, Vest-Agder, Vestfold, Østfold, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag har alle gått inn for en fylkesvis kommunal fellesordning, basert på erfaringene fra Stavangermodellen. I tillegg har flere enkeltkommuner, spredt over hele landet, etablert ordninger med vedtekter i henhold til Stavangermodellen,- se www. oppreisning.com. Målsettingen for ordningen er å gi kommunene, sammen med fylket, mulighet til å ta et moralsk ansvar for, og gi en uforbeholden unnskyldning til, samt en økonomisk kompensasjon til personer som ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, i institusjon, i fosterhjem, i skole, eller andre omsorgstilbud i perioden før 1. januar 1993, mens barna var kommunens ansvar.
Erstatningsordning for omsorgssvikt og overgrep mot barn.
Over halvparten av innbyggerne i Norge bor i en kommune som omfattes av en slik oppreisningsordning. Høsten 2010 var det innvilget et totalt oppreisningsbeløp fra landets kommuner til barnevernsbarn på over 1,3 milliarder kroner.
Den opprinnelige Stavangermodellen baserte seg rent administrativt på vertskommunetanken, på tross av at fylkeskommunen også var en del av samarbeidet. (Ref koml. § 28a, hvor merknaden (Ot.prp. nr 95 (2005-2006))sier at det ikke er mulig for en fylkeskommune å legge oppgaver til en kommune, siden de to forvaltningsnivåene har ulike oppgaver, og § 28b som hindrer vertskommunesamarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner.) Modellens økonomiske fordeling baserte seg på ansvarsfordelingen i barnevernloven av 1953 og fylkeskommunens utvidede ansvar i 1980. Kommunene ansvarte for innvilging av oppreisningsbeløp for personer plassert før 1980, fylkeskommunen fra 1980 til 1993, og de administrative kostnadene ble fordelt etter den enkelte kommunes/fylkeskommunens antall innvilgede søknader. Grunnprinsippene i vedtektene for den enkelte søker var like i denne ordningen som i de senere ordningene, men rent administrativt kan de gjøres enklere.
En fylkesvis kommunal fellesordning baseres på en samarbeidsavtale mellom (fortrinnsvis) alle fylkets kommuner (etter politisk behandling i den enkelte kommune) og fylkeskommunen, for i størst mulig grad å sikre likebehandling, kvalitet og ryddighet. Et samarbeid som dette, hvor fylkeskommunen og kommunene går sammen om en ikke-lovpålagt likeverdig fellesordning ikke er prøvd i andre interkommunale sammenhenger, og man kan derved ikke se til tidligere samarbeidsavtaler fylkeskommunen og kommunene imellom for å finne tilsvarende.
Siden en Oppreisningsordning skal være tidsavgrenset, et det tjenlig med en enkel samarbeidsmodell. Erfaringsmessig ser vi at der fylkeskommunen administrerer og drifter ordningen, og kommunene har ansvar for oppreisning og beløpstilkjenning til den enkelte søker blir det administrativt enklest. Da vil fylkeskommunen ha det administrative/økonomiske ansvaret for etablering og drift av et uavhengig sekretariat og utvalg, kunngjøring og annonsering osv, mens den enkelte kommune har det hele og fulle ansvar for den endelige unnskyldning i brevs form fra kommunens ordfører og utbetaling av den enkeltes oppreisningsbeløp, med utgangspunkt i tanken om at «alle barn er kommunale barn». Det gir en større grad av økonomisk forutsigbarhet, mer kostnadseffektiv administrasjon, samt et mer oversiktlig bilde for alle involverte parter. (Ref eks Østfolds oppreisningsordning)
På samme måte som at oppreisningsordningen er en ikke-juridisk eller lovpålagt innretning, baseres heller ikke samarbeidsmodellen/avtalen juridisk, altså ikke på kommunelovens paragrafer om interkommunalt samarbeid (eks koml. §§ 27/28a/28b, som viser til lovpålagte oppgaver). Den baseres derimot på en samlet erkjennelse av fakta basert på likelydende konklusjoner i granskingsrapporter samt Befringrapporten, sammen med et reelt ønske fra kommunenes og fylkeskommunens side om å ta et moralsk oppgjør med fortiden, og en felles vilje til å gjøre noe med det. Ordførerforum eller tilsvarende kan fungere som styringsgruppe, som tar i mot og behandler forslag til vedtekter osv. fra en arbeidsgruppe, før politisk behandling i den enkelte kommune/fylkeskommunen.
Det er ikke nødvendig med en godkjennelse fra departementet for å inngå denne type interkommunal avtale, den er allerede godkjent gjennom punkt 2.3 i «veileder om kommunale granskinger av barnehjem og spesialskoler, men er en følge av kommunene sin alminnelige frihet til å organisere sin egen virksomhet, (ref koml. § 6) og vilje til å gjennomføre den i praksis.
Forslag til vedtak:
Ordningen innebærer en moralsk og økonomisk kompensasjon for de alvorlige belastninger og overgrep enkelte barn har blitt påført i barnevernsplasseringer.
«Kommunal oppreisningsordning i Hedmark» er retta mot personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i forbindelse med at hjemkommunen har plassert dem i barnevernsinstitusjon eller fosterhjem. Disse kan nå søke om økonomisk oppreisning.
Oppreisningen dekker barnevernsplasseringer som har skjedd i kommunene i Hedmark i perioden frem til 1993, og gjelder ubegrenset tilbake i tid.
Enkeltpersoner som faller inn under ordningen vil bli tilkjent et oppreisningsbeløp fra kr. 200.000 – inntil kr. 725.000,-. Størrelsen på oppreisningsbeløpet i det enkelte tilfelle utmåles ut fra handlingens karakter og grovheten av overgrep/omsorgssvikten.
De som mottar slik kompensasjon kan ikke i ettertid reise krav om erstatning mot kommunen for det forhold utbetalingen gjelder.
Ordningen skal gjelde fra 1. januar 2014 og til 1. januar 2015.
Fylkestinget velger et oppreisningsutvalg som fatter endelig avgjørelse i disse sakene. Utvalget består av tre personer og ledes av en jurist/advokat eller dommer.
Det opprettes et sekretariat og et utvalg med ansvar for å behandle søknadene og treffe avgjørelser i disse sakene. Hedmark fylkeskommune får ansvaret med å tilrettelegge for den praktiske driften av utvalget og med arbeidsgiveransvar for sekretariatet.