Da Norge ble med i Schengen-samarbeidet i 2001, ble grensen vår på mange måter flyttet fra Svinesund til Gibraltar, til Hellas og til Malta. Norge har etter eget ønske blitt stadig dypere integrert i EU-landenes justispolitiske samarbeid.
Norge har så langt sviktet sitt medansvar for den katastrofal dårlige håndteringen av migrantene innenfor Schengen, og for den videre utviklingen av europeisk migrasjonspolitikk. Stoltenberg-regjeringen har i stedet kjørt en linje der man har vært opptatt av å sikre seg tilslutningsavtaler med EU på justis- og politiområdet mens man har holdt flyktningspørsmålet på armlengdes avstand.
Norges selvvalgte tilskuerrolle speiles i den hjemlige migrasjonsdebatten: Når Europas flyktningproblem omtales, går det mest i kritikk av alt som går galt i EU, samt i polemiske vendinger om Festung Europa. Sannheten er at Norge er del av denne festningen.
Norge kan engasjere seg både når det gjelder strakstiltak, endringer av regelverket og det langsiktige arbeidet for skape fred, demokrati og økt stabilitet i nasjonene flyktningene kommer fra.
Skal Europa få en mer rettferdig migrasjonspolitikk, må vi få slutt på «asyllotteriet», der det landet som på grunn av sin geografiske beliggenhet får migranten ved sin dør først, blir sittende med ansvaret.
Les hele kronikken hos Aftenposten