En undersøkelse blant stortingsrepresentantene våren 2013 viste at bare 14% opplevde Stortinget som den viktigste politiske arenaen. Da regjeringen Solberg i forrige uke tok fatt på sin æra som mindretallsregjering, ble makten igjen flyttet tilbake til Stortinget.
" i det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet. Der kan ikke lenger regjeres uden Storthinget, der maa regjeres med Storthinget." Dette sa den store reformatoren av norsk politikk, Venstres Johan Sverdrup i 1872. Hans politiske nerve var troen på folkestyret, og det var for ham selvsagt at Stortinget skulle være landets øverste maktorgan. Med ham ble parlamentarismen innført i 1884.
Vår andre kvinnelige statsminister er nå innsatt samme år som vi feirer hundre år med allmenn stemmerett for kvinner. Det er en stolt demokratisk tradisjon Erna Solberg tar del i fra det øyeblikket kontornøkkelen kom i hennes hånd. Beslutningsnøkkelen for mindretallsregjeringen er langt mer kompleks. I åtte år har Stortingssalen knapt hatt annet enn skinndebatter og spill for galleriet. Den stoltenbergske parlamentarismen flyttet maktsentrum til det lukkede rom, bortsett fra for hederlige unntak som Klimaforliket og Kirke/Stat-forliket. "Uansett hva det er flertall for i Stortinget, er det regjeringen som bestemmer", sa Dagfinn Høybråthen i 2009. Også Inge Lønning uttalte samme år: "Man skal lete lenge for å finne en norsk regjering som mer systematisk har neglisjert Stortinget enn det dagens regjering gjør". Hestehandel i regjeringskvartalet ble regjeringspartienes måte å finne sine løsninger på. Alle forslag Venstre la fram på Stortinget i forrige periode ble effektivt stemt ned av et flertallstyranni. Også i saker der de var enige, slik at de selv kunne komme med idéen senere. En revitalisering av Sverdrups parlamentarisme er på sin plass.
Med en mindretallsregjering bak seg må Erna og Siv trekke sine vyer og idéer fram for debatt fra Stortingets talerstol. Den åpne debatten gir flere partier muligheten til å påvirke beslutningene, eller også bidra med "nye idéer og bedre løsninger", for å si det med statsministerens egne ord. Den åpne debatten gir større rom for påvirkning underveis i prosessene, og inkluderer lobbyvirksomhet fra frivillige organisasjoner og andre berørte. Den åpne debatten kan skape større interesse for den politiske arenaen, og med større interesse kanskje også høyere valgdeltakelse og bedre rekruttering til politikken. Åpen debatt er i seg selv et gode, som skaper bedre løsninger enn vedtak fattet i lukkede rom, med færrest mulig hoder tilstede. Til denne åpne debatten har sentrumspartiene nå sikret seg en nøkkelrolle. På pressekonferansen hvor samarbeidsavtalen mellom Høyre, FrP, Venstre og KrF ble presentert, understreket Venstres leder Trine Skei Grande at den gav både gjennomslag og armslag. Gjennomslag på enkeltsakene omtalt i avtalen, armslag til fortsatt arbeid som opposisjonsparti på Stortinget. En mindretallsregjering åpner muligheten for at de gode idéene kan komme utenfra.
Og Trines armslag får publikum være vitne til fra beste ståplass når debattene fra Stortinget også vekker større interesse fra media. "En mindretallsregjering er kanskje ikke til det beste for landet, men det er avgjort best for den politiske journalistikken," skriver Dagsavisens kommentator Arne Strand. Da Stortingspresidenten Olemic Thommesen åpnet det 158. Stortinget innledet han med "Demokratiet kan ikke tas for gitt". Demokratiet er ikke et statisk og definert styresett. Det bør være i utvikling og alltid på vei til et mer transparent, mer rettferdig , mer representativt og mer vitalt folkestyre. Med mindretallsregjeringens inntog gis det 158. Stortinget, og dermed folkesuvereniteten, mer makt.