Grunnloven skal regulere forholdet mellom borgerne og staten, og statsmaktene seg imellom. Grunnloven vil gjennomgå store endringer i kommende stortingsperiode, både som følge av Menneskerettighetsutvalgets forslag om å styrke menneskerettighetens stilling i loven, og som følge av vedtatte språklige endringer.
Venstre støtter en styrking av borgernes rettigheter i Grunnloven. Det er fortsatt behov for en oppdatering av Grunnlovens beskrivelse av landets styresett. Vi har bestandig gått i bresjen for å utvide demokratiet.
De folkevalgte skal være folkets ombud, og det er derfor viktig at en har færrest mulig profesjonelle ombud. De ombud som gis mandat av Stortinget, bør først og fremst være knyttet til grupper som ikke har den nødvendige styrke, f.eks. Barneombudet.
Venstre vil styrke det lokale selvstyret og gi folk innflytelse over egen hverdag. Det lokale selvstyret innskrenkes stadig mer av statlig detaljstyring og taper terreng overfor statlige forskrifter, rundskriv og stortingspolitikeres trang til å blande seg opp i små ting. Venstre mener at maktsentralisering er alvorlig og uønsket, spesielt fordi vi trenger å flytte mer makt og flere oppgaver over til lokaldemokratiet.
Venstres utgangspunkt er at desentralisering av makt og myndighet er en aktiv distriktspolitisk handling. Venstres politikk for kommunestruktur, næringsutvikling, landbruk, samferdsel og kommunikasjon, kunnskap og helse er alt innrettet med sikte på å styrke og myndiggjøre lokalsamfunn og distriktssentre og gjøre det mulig å leve over hele landet.
Venstre er bekymret for et økende dokumentasjons- og kontrollregime i mange deler av offentlig sektor. Mye tid og mye ressurser går med til administrasjon og byråkrati. Vi vil arbeide for å begrense byråkratiske regler og rutiner også for offentlig ansatte, noe som igjen vil gjøre hverdagen enklere for borgerne. Store deler av offentlig sektor er preget av detaljstyring. Det legges for lite vekt på den vurderingsevnen de ansatte har som fagpersoner. Dette skaper lett situasjoner der enkle saker blir prioritert foran dem som er vanskelige og viktige
Offentlig sektor har et konstant behov for fornyelse. Antall direktorater, tilsyn og deres oppgaver, reguleringer og kontrollfunksjoner må gjennomgås med sikte på å tilbakeføre politiske funksjoner til folkevalgte organer.
Ut fra det jeg har sagt, ønsker Venstre en kommunereform velkommen, noe som er og blir en demokratireform, der makt desentraliseres fra stat til regioner og kommuner. Dagens fylkeskommuner er ikke tilpasset framtidens utfordringer og må endres.
Venstre mener at dagens fylkeskommuner skal erstattes av et nytt folkevalgt regionalt nivå med færre og sterkere og større regioner. Sterke regioner må ha politisk makt og økonomiske ressurser. I dag er mye av den makten plassert hos staten. De norske regionene skal være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå, slik kommunene er det på lokalt nivå, med omfattende desentralisering av oppgaver, ansvar, myndighet og ressurser fra staten.
Regioner som skal ha et slikt helhetlig ansvar, må inndeles på en måte som er funksjonell i forhold til oppgavene som skal løses, og slik at det er naturlig at befolkningen i de områdene identifiserer seg med sin egen region, eksempelvis Trøndelag. Det er videre viktig å gi forvaltningsoppgaver fra fylkesmannsembetet, slik som arealbestemmelser, senterstrukturer og andre skjønnspregede retningslinjer, til de nye regionene.
Venstre vil gi borgerne bedre tilbud i sine nærmiljø. En kommunestruktur, som flere har vært inne på, fra 1960-tallet står i sterk kontrast til de bo-, handels-, arbeidsmarkeds- og serviceområdene som vi har i dag. Mange kommuner har ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig grep om næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester.
En demokratireform, der flere oppgaver blir sentralisert fra stat til regioner og kommuner, krever mer robuste og bærekraftige kommuner, som gir større kommuner med større ansvar enn de har i dag. Det vil gi muligheter både innenfor pleie og omsorg, og ikke minst vil en se at et utall av IKS-løsninger vcrken er demokratisk eller bærekraftig. Det er en selvfølge at vi er nødt til å ha øye for geografiske avstander i det videre arbeidet, og det må lages ordninger som gjør det lønnsomt for kommunene å se på dette.
Det er også viktig å ha tempo og smidighet knyttet til dette. Det må være incitament for at det skal lønne seg for små kommuner å slå seg sammen, slik at de ser at det blir økonomisk gunstig. Det er i kommunene velferdsproduksjonen foregår, derfor må vi også gjøre dem i stand til å gi innbyggerne et godt tilbud.
Det er mange sektorer som har behov for forenkling og fornying, ikke minst innenfor landbruket. Men å ta vekk konsesjonsbestemmelsene og priskontrollen er ikke svaret på det.