Det er nå 50 år siden Stavanger passerte 80.000 innbyggere. I dag bor over 130.000 mennesker her. I kveldens bystyre skal vi behandle «Framskriving av folkemengde 2013 — 2030». Framskrivingen forteller oss at vi er angivelig er 177.000 personer i 2030. Er vi forberedt? I forhold til boligareal, infrastruktur, organisering? Neppe.
Se for deg Jåttå i 1950. Det er landbruksområder. Gårder. Vågen er ikke utfylt. Landskapsbildet er ulikt dagens. Se for deg Jåttåvågen i 1993. Et gigantisk industriområde. Tiden da oljeplattformer ble bygget i Norge. Condeep. Vågen er fylt ut og store installasjoner klargjøres ute i fjorden. Det er stein og stål over alt. Det er ikke til å kjenne seg igjen fra 1950-årene. Alt er forandret. Jåttåvågen har fortsatt noe industri, men nå dominerer høyhus, lav boligbebyggelse, nye veier, moderne forretningsbygg. Det grønne er kommet noe tilbake, stadion, videregående skole, dobbeltspor og Jåttå stasjon. Når alt er utbygd blir det ikke til å kjenne seg igjen fra 1990-årene.
Jåttåvågen er et av byens transformasjonsområder. Bare i løpet av noen tiår har områdets karakter endret seg fullstendig. Det er vanskelig å spå om framtiden, men jeg er rimelig sikker på at Jåttåvågen ferdig utbygd ikke transformeres igjen. Den har funnet sin endelige form. Slik den fantastiske trehusbebyggelsen i de sentrumsnære bydelene har.
Vi ser lignende transformasjonen som skjedde i Jåttåvågen nå skje i Storhaugs østligste områder. Der går det fra hermetikkindustri til boliger. Vi kommer til å se det i Paradis-området, fra jernbanens godsterminal til forretningsbygg og boliger. Forus-området, fra store våtmarksområder til landbruk til et enormt næringsområde med oljeselskaper, oljeindustri og handel.
Byen endres og det blir stadig færre ubebygde områder. Det må fortettes og vi må bygge mer i høyden. Vi kommer til å se boliger, enkelte, og jeg understreker enkelte, høyhus over 30 etasjer. Hvis slike bygges stiller det helt nye krav til kvalitet og til gode uteområder.
Befolkningsveksten strekker seg mot nye høyder fram mot år 2050. Ja, kanskje klarer vi å bosette 80.000 mennesker til i Stavanger de neste 50 årene. Men hva med grøntareal? Og hva med vårt behov for transport? Og hva med skoler, barnehager, sykehjem og idrettsarenaer?
Bare fram til 2030 må det bygges 20 nye barnehager, hver som rommer 150 barnehagebarn. Vi må bygge 10 nye skoler, som hver kan romme 550 elever. Vi blir et betydelig stort antall flere personer over 80 år. Det er behov for nye sykehjem. Vi skal bygge et stort antall idrettsbygninger. Noe av dette vet vi hvor vi skal bygge, men vi vet på langt nær nok. Vi strever i dag med å finne barnehagetomt på Stokka, vi strever med å finne egnet arealer til ny skole på Storhaug. Det tok vinter og vår før tomt til Lervig sykehjem var klar. Vi strever med dagens trafikkavvikling. Hva med morgendagens?
Det samme bildet står alle kommuner i regionen vår overfor, og særlig Sandnes og Sola står i samme situasjon som Stavanger. Alle kommuner i regionen planlegger, men stort sett hver for oss. Noen ganger henger planleggingen sammen, og andre ganger ikke.
Jeg skal ikke overdrive, men jeg tror det bærer galt av sted hvis vi ikke makter å utvikle området sammen. Optimalt. Vi kan da ikke overlate dette til en fylkeskommune, som utvikles som en overkommune? Vi må i stedet våge å ta styringen sammen.
Det er stor forskjell på at vi utvikler Stavanger-regionen sammen eller hver for oss. Stavanger-regionen skal utvikles til en storby også i nordisk sammenheng. Det er helt avgjørende at vi ser at byplanlegging må gjøres i fellesskap.
Landet har fått ny regjering. I samarbeidserklæringen mellom regjeringspartiene og Venstre og KrF har vi fått beskjed om at det vil komme en kommunereform. Det er på høy tid. Håpet må være at alle partier på Stortinget aktivt bidrar til de endringene som er nødvendige for å sikre gode lokale løsninger. Regionen vår skal vokse enormt. La oss gjøre det i ett kommunestyre istedenfor i en rekke ulike.
Vi har felles formannskapssamlinger på Nord-Jæren. Vi snakker om boligutbygging, universitet og transportutfordringer som vi skal løse hver for oss. Det holder ikke. Vi kan ikke lenger gå rundt grøten. Nå har nå mulighetens halvår: La oss ta den vanskelige, kontroversielle, sårbare debatten om kommunesammenslåing nå. Så slipper vi å la det skje i Oslo med regjering og Storting som dirigere premissene. La oss ta styringen selv. Tiden for kommunesammenslåing på Nord-Jæren er overmoden. La oss komme i gang. Fort.
Artikkelen stod også på trykk i dagens RA.