Vann er en avgjørende fornybar ressurs, og en av de viktigste delene av arvesølvet vi skal overlevere i god stand til generasjonene etter oss. Norge er heldig stilt med en variert, frodig og ren natur. Særlig Norges vassdragsnatur med fjorder og fosser er viktig for turistnæring og friluftsliv. Godt vannmiljø er grunnlag for verdiskapning og arbeidsplasser innen blant annet vannkraft, fiskeoppdrett, landbruk og næringsmiddelproduksjon. Norge har også ansvar for verdifulle arter som villaks og elvemusling. Vann har mange brukere. Dermed oppstår konflikter, som mellom vannkraft og turisme, eller mellom fiskeoppdrett og vill-laks. Ofte er konfliktene preget av synsing og skyttergraver. Da er reell kunnskap om miljø og påvirkninger den eneste veien ut. Satsing på ny miljøteknologi innen blant annet vannkraft og fiskeoppdrett er løsningen for å sikre at miljø og verdiskapning kan gå hånd i hånd.
Nytt regelverk og rødgrønn unnfallenhet
Trass i at vann er en av Norges viktigste naturressurser, sviktet de rødgrønne vannmiljøet. For noen år siden fikk Europa nytt regelverk for å sikre helhetlig og kunnskapsbasert forvaltning av vannmiljøet. Da regjeringen Stoltenberg la saken om den nye vannforvaltningen fram for Stortinget i 2008, sa den «Regjeringen anser at vanndirektivet vil ha betydelige nyttevirkninger i form av mer kostnadseffektive og samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak for beskyttelse og bærekraftig bruk av vannressursene. Direktivets krav til en mer kunnskapsbasert forvaltning vil sikre bedre muligheter for å sette inn nødvendige og riktige miljøforbedrende tiltak på en målrettet måte».
Tidligere miljøminister Erik Solheim gikk i sin tid høyt ut og lovte at «Norge skal være best i klassen». En budsjettøkning på 150- 200 millioner skulle komme, en liten sum med tanke på at det dreier seg om ivaretakelse av en av våre viktigste ressurser som gir grunnlag for verdiskapning og arbeidsplasser, turisme og naturopplevelse i fremtiden.
Senere har den rødgrønne regjeringen på ingen måte fulgt opp med de ressursene som var lovet, i dag er nivået på bare om lag en tredel av lovnaden. Dette til tross for at en enstemmig energi- og miljøkomité under stortingsbehandlingen uttalte at «det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å investere betydelige midler i å bedre statusen til norske vassdrag. For å skaffe kunnskap og beslutningsgrunnlag på en målrettet og presis måte er det viktig å få på plass en betydelig bedre overvåking av økologi og biologisk mangfold i vann. Komiteen mener at det ressursbehovet som er anslått i proposisjonen, bør følges opp som et minimum». De rødgrønne har altså ikke fulgt opp verken egne lovnader, Stortingsflertallet eller europeiske miljøforpliktelser i denne saken.
Konsekvensene er at Norge som skulle bli «best i klassen», nå har fått en omfattende mangellapp med 15 konkrete forbedringspunkter fra Brussel. Og i tillegg har ESA varslet sak mot Norge fordi vi ikke har klart å balansere vannkraft og miljø på en troverdig måte. Dette er resultatet av den rødgrønne regjeringens unnfallenhet, men verre enn klager og rettssaker fra Brussel, er det faktum at Norge har lang vei igjen før vi ivaretar en av våre viktigste ressurser på en forsvarlig måte. «Utenforlandet» skulle gå foran i miljøspørsmål, men her henger Norge i stedet etter forpliktelsene.
Blått og grønt håp for vannet
Den nye regjeringserklæringen har formuleringer som gir håp for en sunnere holdning til å forvalte vannet. Det er fokus på å bevare landets sterke tradisjoner for fiske og friluftsliv, balansert mot behovet for å sikre truede dyrearter. Det understrekes at det biologiske mangfoldet i Norge ivaretas best gjennom en kombinasjon av bærekraftig bruk og frivillig vern. Dette passer som hånd i hanske med den nye vannforvaltningen, som har hovedfokus på bærekraftig bruk framfor vern. Vannforvaltningen skal ikke dikteres av skrivebordsbyråkrater, men er noe man skal bli enige om gjennom samspill mellom ulike myndigheter og kunnskapsmiljøer, og med deltakelse fra brukere og næringsliv.
Regjeringsplattformen understreker at lokal medvirkning er viktig i forvaltning av naturressursene. Her har den nye vannforvaltningen tatt grep som viser vei i hvordan økt lokal medvirkning kan balanseres med lokal kompetanseheving i samarbeid mellom kommunene. Kompetente prosjektledere i vannområdene har vist seg å være nøkkelen til å ivareta kommunenes og lokalbefolkningens interesser, og samtidig sikre god dialog mot regionale og sentrale myndigheter. De over 100 vannområdene som er opprettet omfatter som regel flere kommuner, så her er kommunereformen nærmest på plass for vannforvaltningens del.
Det som særlig gir oss store forventninger, er at regjeringsplattformen er så tydelig på at man nå skal forvalte innsjøer og vassdrag slik at vannressurser og fiske- og rekreasjonsområder sikres for fremtidige generasjoner. Den gir også signal om at man skal styrke arbeidet med å rydde opp i giftige sedimenter i fjorder, elver, havner og innsjøer, samt begrense spredning av miljøgifter. Det er viktige signaler for vannmiljøarbeidet.
I samspillet mellom en blå regjering og en grønn komité må miljøarbeidet ha fokus på bærekraftig bruk og ivaretakelse av de viktige naturressursene, slik at de kan være grunnlag for verdiskapning, arbeidsplasser og naturopplevelse. Økt satsing på kunnskap og miljøteknologi vil redusere konfliktene mellom miljø og ressursbruk, og gi Norge en bedre posisjon som foregangsland på bærekraftig produksjon og eksportør av miljøvennlige løsninger. Slik kan vi også være med på å overlate det norske vanneventyret til våre barn i minst like god stand som vi overtok det fra våre forfedre.
Runar Bålsrud og Abid Q. Raja
Akershus Venstre