Sigrid vil ikke bli mamma til et barn med Downs syndrom. Komikeren er tydelig på at hun respekterer at andre kvinner velger annerledes. Det var da enda godt.
Jeg vil rose for Sigrid for åpenheten og jeg vil også utfordre henne til å utforske mer hvorfor abort er så selvfølgelig i slike tilfeller. Er det den enkelte kvinne som velger selv, eller er valget hennes presset fram av omgivelsene? Handler det om mangel på tillit til velferdsstaten?
Kvinner ansvarlige for funksjonshemmede barn?
Mange spørsmål vil reise seg i tiden fremover. Skal kvinner ansvarliggjøres dersom barnet blir ulykkelig, sykt eller funksjonsnedsatt? Skal samfunnet kunne kreve at kvinner tar abort dersom barnet har syndrom? Er kvinner som fullfører svangerskap dårlige kvinner og ubarmhjertige mødre? Kan vi stole på at velferdsstaten stiller opp?
Komikeren Sigrid har ikke tatt stilling til noen av disse spørsmålene og hun kommer kanskje ikke til å gjøre det heller. Det synes jeg er synd, vi trenger mer kritisk journalistikk rundt retningen i dagens helse- og velferdspolitikk.
Dessverre blir TV-serien "Sigrid blir mamma" en måte å ufarliggjøre den aggressive fostermedisinen på, der sortering er en selvfølge og der abort blir forkledd som feministisk frihet, en rett for alle kvinner. Ja, for en del kvinner er abort frihet. For andre kvinner er fosterdiagnostikken et siste ledd av en mange tusenårig tradisjon der kvinnekroppen og det kommende barnet blir sett på som noe som skal forvaltes og disiplineres av fellesskapet.
I en slik kontekst kan abort fort bli en plikt. Prinsippet om selvbestemmelse høres hult ut, i en slik kontekst. I det øyeblikk du velger å bære frem syndrom-barnet, blir du som gravid kvinne sett på som et ikke-rasjonelt individ og barnet blir fortolket som et ikke-vesen. Fortellinger som dette er blant annet dokumentert av forfatterne Siri Fuglem Berg og Norunn Amundsen.
Paternalisme i praksis
Sigrid Bonde Tusvik har tidligere flagget tilhørighet til en feministisk tradisjon. Jeg synes åpenheten hennes er bra, den kan bringe oss videre, og jeg skulle så gjerne ønske at hun hadde signalisert litt mer motstand mot de paternalistiske verdiene fostermedisinen per i dag hviler på. Den gravide kvinnekroppen er blitt et objekt for legene/velferdsstaten. Vi trenger en kritisk debatt på om vi ønsker å opprettholde en slik tenkning i medisinen.
Åsta Årøen
Leder av Norges Venstrekvinnelag
Les hele innlegget på verdidebatt