Kjære Amund Venger
Det var med sorg og undring jeg leste i EUB at du er død. Undring, fordi det er så kort tid siden vi deltok på de samme møtene og der var du, som du alltid har vært i det politiske bildet, svært levende tilstede. Jeg har alltid beundret din vilje, som antageligvis er årsaken til at du klarte å komme tilbake til politikken etter sykdommen. Dine fysiske begrensninger hindret deg ikke i å entre talerstolen, uttrykke dine synspunkter eller delta på befaringer, som jeg antar måtte kreve ganske mye av deg.
Det er rart å tenke på at du er død. Jeg likte at du sa hva du mente. Jeg lyttet alltid, for å høre dine argumenter. Noen ganger var jeg enig, noen ganger var jeg uenig.
Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje sykdommen preget deg mer enn det vi andre forstod. Det tok ihvertfall litt tid før jeg skjønte at du ikke hørte så godt. I utvalgsmøtene var du aldri uvillig til å finne kompromisser. Du deltok i diskusjonene for å komme fram til forslag alle, eller ihvertfall mange, kunne enes om. I ett av disse møtene gikk det opp for meg at du kanskje ikke hørte alt som ble sagt. Da jeg ba om et gruppemøte bare med deg og spurte om det var tilfellet, bekreftet du unnskyldende at det stemte. Jeg kunne se at du anstrengte deg, at du prøvde.
Du sa det du mente du Amund. Noen ganger tenkte jeg, at det der var ikke særlig klokt sagt. Likevel likte jeg det. Det var ikke noe spill for galleriet, det var ikke noe lureri, det var ikke noe taktikkeri – det var ærlig og rett fram.
Jeg kjenner på en sorg fordi jeg kommer til å savne din uredde, ærlige uttrykksmåte. Jeg kjenner på en sorg fordi jeg nå tenker på om vi la forholdene godt nok til rette for deg og ditt handikap. Er egentlig kommunestyresalen og utvalgsmøtene et sted for folk flest, med fysiske og psykiske begrensninger – eller har det blitt et sted der du bør være herdet og mer eller mindre politisk skolert?
Det er rart å tenke på at den store bamsen, med glimtet i øyet og den litt stillferdige humoren i møtene, de klare meningene, den sterke viljen, den fargerike politikeren og mennesket Amund Venger ikke lenger vil prege det politiske bildet i Eidsvoll.
Jeg vil savne deg Amund. Du var en person som i politiske møter tålte å bli motsagt. Jeg så smilet ditt når det kom enkelte kraftige uttalelser fra talerstolen. Jeg vet at du fikk med deg mye av det som ble sagt. Det skjønte jeg på de korte samtalene jeg noen ganger opplevde å ha med deg etter møtene. Å tåle uenighet er dessverre ikke en selvfølge i politikken. Derfor er det godt å tenke på ditt hyggelige smil og din alltid høflige opptreden når jeg møtte deg.
Når jeg nå sitter her og tenker på deg Amund, er det med en blanding av tristhet, glede og ettertenksomhet. Takk for at jeg fikk anledning til å bli litt kjent med deg. Takk for at du har bidratt til å utvide mitt perspektiv på livet og politikken.
Jeg lyser fred over ditt minne.
Kjersti Almåsvold