«Å bli møtt hver dag i alle media med mantraet «vi må ha bedre lærere», gjør noe med meg. Det gjør også noe med samfunnets holdninger til meg. Dere har skapt en lærerforakt som kanskje er nyttig i valgkampsammenheng, men svært lite formålstjenlig om dere tenker at respekten for mitt yrke skal økes.»
Sitatet er hentet fra et debattinnlegg i Bergens Tidende tidligere i måneden, og er skrevet av lærer Silje Rostøl Svela. Innlegget ble lest av mange og hyppig delt i sosiale medier. Rostøl Svela gikk i strupen på politikere som ofte snakker om skolen og om læreryrket — og som snakker om kvaliteten på både nåværende og fremtidige lærere. Hennes budskap er klart: Retorikken og ropene etter bedre lærere skaper en oppfattelse av at dagens lærere er for dårlige. Eller som hun skriver: «( ) tærer dere mer på yrkesstoltheten min nå, da gir jeg meg.» Jeg håper ikke jeg er den eneste skolepolitikeren som fikk litt vondt i magen da jeg leste innlegget til Rostøl Svela. Jeg håper heller ikke at jeg har bidratt til å snakke ned læreryrket. Men jeg er ydmyk nok til å si at jeg langt i fra er sikker!
Jeg er ikke opptatt av læreren fordi dagens lærere er for dårlige. Jeg er opptatt av læreren fordi den er den viktigste innsatsfaktoren i norsk skole. Fordi læreren trenger tid til å være lærer, mulighet til nødvendig kompetanseheving og fordi vi trenger flere flinke lærere. Derfor snakker Venstre så mye om læreren og lærerrollen.
Vi trenger kunnskap for å løse klimautfordringene, utvikle det nye næringslivet og ta i bruk moderne velferdsteknologi. Da trenger vi å satse på skolen. Skal vi nå målet om en enda bedre skole, må vi ha motiverte lærere som er kompetente og trygge voksne. Å satse på læreren er å satse på eleven. Da må vi sørge for å ha nok lærere, og lærere som har nok tid til elevene.
Utdanningsforbundet gjennomførte nylig en medlemsundersøkelse blant lærere i grunnskolen og videregående skole. Formålet var å kartlegge hvordan lærerne ser på muligheten til å utøve sine kjerneoppgaver. 6 av 10 sier de har fått mindre tid til å forberede undervisningen sin de siste fem årene. Undersøkelsen viser at lærerne bruker mer tid på møter, mer tid på administrative oppgaver og mer tid på rapportering. I tillegg sier over halvparten av de spurte at de jevnlig utfører oppgaver som naturlig tilhører andre yrkesgrupper. Undersøkelsen bekrefter resultatene fra det regjeringsoppnevnte Tidsbrukutvalget fra 2009. Lite eller ingenting er gjort siden den gang — verken av nasjonale eller lokale myndigheter. Det finnes ingen «quick fix» på tidstyvene, men det finnes en rekke steder å starte.
For det første: Lærere skal være lærere — ikke alt mulig annet. Dersom det skal bli en realitet, er det behov for å øke innslaget av andre yrkesgrupper i skolen, blant annet spesialpedagoger, miljøterapeuter, helsesøstre og merkantilt personell. Det krever at det settes av midler på statsbudsjettet til andre yrkesgrupper i skolen, og det krever at det opprettes flere stillinger i skolehelsetjenesten. Venstre har blant annet lagt inn midler til 1000 nye helsesøstre de neste fire årene. Det er konkret, og det er viktig! For det andre: Skolebyråkratiet tar tiden bort fra lærerens kjerneoppgaver. Den forrige tidsbruksundersøkelsen i skolen ble ikke fulgt opp. Skal vi kutte i byråkratiet, må vi også sette konkrete mål. Unødvendig skolebyråkrati må fjernes, blant annet gjennom en reduksjon av forskrifter, rundskriv og lignende. Det må også finnes en bedre balanse mellom dokumentasjon og rettssikkerhet i skolen — uten at det skal gå ut over elevenes rettssikkerhet, men samtidig som dokumentasjonsbyrden letter.
66.000 lærere har nettopp tatt imot elever til starten av et nytt skoleår. Mange av disse har lang fartstid i skolen, men 2800 av dem har nettopp opplevd sitt første møte med elevene. Disse skal forhåpentligvis stå i jobben i mange år fremover. En av de største utfordringene for norsk skole de kommende årene er å sikre mange nok dyktige lærere. SSB har estimert at vi vil mangle rundt 11.000 lærerårsverk i 2020. Samtidig vet vi at én av ti lærere slutter i skolen hvert år, og at mange tusen utdannede lærere i dag arbeider i andre yrker. Det i kombinasjon med nærmere 10.000 lærere i grunnskolen som ikke har tilstrekkelig kompetanse i fagene de underviser i, gjør at et viktig politisk fokus må være å få lærerne til å ville bli i skolen, få opp rekrutteringen og få flere lærere til å komme tilbake til jobben de er utdannet til. Det er ingen liten utfordring.
Men politikk handler om å prioritere, og Venstre vil prioritere annerledes enn dagens regjering, og etter vår mening mer treffsikkert. Vi trenger ikke flere lærere uten tilstrekkelig kompetanse, økt timetall, eller en halvgod leksehjelpordning — slik den de rødgrønne har innført. Vi trenger heller ikke karakterer i barneskolen eller mer nivådeling — slik de blå partiene etterspør. Det vi trenger aller mest er motiverte, trygge, kompetente voksenpersoner som kan gjøre den viktige jobben i klasserommet. Det fortjener elevene og det fortjener norsk skole.
Det jeg husker best fra grunnskolen, er Ester og Svein. Lærere som jeg hadde respekt for, og lærere som hadde respekt for meg. Lærere som gjorde at jeg lærte mye og ville lære mer. Lærere som hadde tid til meg og som ga meg lyst til selv å bli lærer. De har verdens viktigste yrke. Det yrket er Venstres viktigste skolepolitiske sak, og vi mener at læreren må stå aller øverst på blokka for en ny utdanningsminister etter valget 9. september.
Læreryrket må løftes — og Venstre lover å løfte læreren.
Eva Kvelland (V)
Nestleder i oppvekststyret
Fjerdekandidat for Aust- og Vest-Agder
(Kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 7.9.13)