Da jeg stilte til valg første gang i min nye hjemby Grimstad i 2007, ble jeg overveldet over tilliten jeg fikk. 16% førte meg rett inn i ordførerstolen, selv om jeg ikke hadde erfaring fra kommunepolitikken fra før. Men jeg liker jo å lede og ta ansvar hvis jeg får muligheten til det.
Jeg hadde ikke forestilt meg at situasjonen i Grimstad kommune skulle bli så krevende som den så viste seg. Det var jo først og fremst for endelig å få bygd et bibliotek jeg stilte til valg! Men litt etter litt tok et stort flertall i kommunestyret — på tvers av de fleste partier — det ansvar og de upopulære beslutninger som måtte tas. Slik fikk vi orden på ting sammen.
Jeg visste at denne jobben ikke var fullført i 2011. Derfor stilte jeg til valg igjen og ble enda mer overveldet over at Grimstad-folk gjorde Venstre til kommunens største borgerlige parti med 20% av stemmene.
Jeg har imidlertid visst hele tiden at dette måtte bli min siste periode i lokalpolitikken. Dels fordi jeg vil leve som jeg lærer: Toppledere skal ikke sitte for lenge — kommunen trenger med ikke for lange mellomrom nye ledere med ny giv og ny motivasjon. Dette har også en personlig side: Det er over tid krevende å være offentlig person 24 timer i døgnet i den byen en også gjerne vil ha sitt privatliv og bare være en blant alle de andre.
Derfor varslet jeg kommunestyret allerede i juni 2012 om at jeg ikke kom til å stille til valg igjen i Grimstad i 2015. En grunn var at jeg vil at alle partier skal ha tid til å forberede seg med egne ordførerkandidater. Det er bare sunt med stor konkurranse om dette ledervervet.
Når jeg har valgt å stille til Stortinget midt i kommunestyreperioden, er det også fordi jeg vet at de to gjenstående årene bare kan handle om en ting: Å fullføre det vi har begynt på. Grimstad kommune har nå en svært dyktig administrativ toppledelse som arbeider intenst med å sikre kvalitet innenfor skole og helse og omsorg. Det vi har av økonomisk handlingsrom til å investere må brukes til å sikre i det vi har lovet så lenge: Bibliotek, parkeringshus i fjell og utvikling av sjøsiden i sentrum. Hvis kommunestyret har mot til å stå ved sine ord, bør dette gå av seg selv — selv om det blir dyrt.
Det er og blir nasjonale og internasjonale spørsmål som har størst plass i mitt samfunnsengasjerte hjerte. Klimaendringene er alvorlige, og jeg syns det er fortvilende at et rikt land som Norge bidrar så lite for å stoppe dem. Også fordi det i disse helt nødvendige miljøjobbene som må gjøres, ligger store muligheter for Sørlandet.
Teknologimiljøene ved UiA i Grimstad blir enda mer sentrale. Midler til miljøvennlig byutvikling kan komme Grimstad til gode. Og spiller vi kortene våre riktig i neste periode, kan det en gang på 2030-tallet igjen stoppe tog i Grimstad — i Øygardsdalen et sted. I et land som skal leve av kunnskap og fornybare ressurser, må det også satses på bedre skole og bedre levekår. Alle må få anledning til å bruke evnene sine, om vi skal greie utfordringene vi står overfor.
Som vi har vist i Grimstad: Venstre kan samarbeide med begge sider i politikken. For Norge er det ingen tvil denne gangen: Vi trenger et skifte og det må nødvendigvis bli et sentrum-høyre-alternativ. Mens jeg skriver dette, ligger fredagsutgaven av Aftenposten ved siden av meg. Her står det som viser betydningen av at Venstre og KrF gjør et godt valg på mandag: Høyre sies å være villig til å verne Lofoten, la asylbarna bli, beholde fedrekvoten og droppe karakterer i barneskolen for å komme sentrum i møte.
Jeg er veldig klar over at mange som har stemt på meg i Grimstad vanligvis stemmer andre partier enn Venstre. Det syns jeg er fint. For et parti skal ikke være noe annet enn et praktisk verktøy for borgere som vil det samme i et valg. Hvem som har de beste sakene eller kandidatene kan variere fra gang til gang.
Derfor ber jeg frimodig om din tillit til å få gjøre en jobb for Sørlandet på Stortinget — og for at Norge både skal utnytte de mulighetene og ta det ansvaret et rikt land har.
Om jeg ikke blir valgt, skal jeg stå på i de to gjenværende årene som ordfører. Blir jeg valgt, føler jeg at jeg kan krysse av for de to kravene som stilles til en leder som går: Du skal etterlate deg mer enn det som var der enn da du begynte. Og det skal være noen som kan ta over.
Godt valg!
Hans Antonsen
Ordfører og stortingskandidat for Venstre
(Innlegget stod på trykk i Grimstad Adressetidende 7.9.13)