Jeg er tilhenger av at Norge skal ha en flora av fagforeninger som aktivt arbeider for ansattes lønns- og arbeidsforhold. Retten til fri fagorganisering er viktig demokratisk rettighet og et viktig liberalt prinsipp. Et ordnet arbeidsliv er til beste for alle parter i et samfunn.
I Norge har vi rett til fritt å organisere oss i fagforeninger og fagforbund — eller å la være. En fagforenings fremste oppgave er å ta vare på interessene til individene og fellesskapet innenfor den yrkesgruppen den representerer. Hovedsammenslutningene er også involvert i arbeid for solidaritet med andre grupper i inn- og utland, og engasjerer seg i generelle samfunnsspørsmål. De er med andre ord også politiske aktører. Det er positivt.
I Norge er ca. 900.000 mennesker organisert i LO, som med det er desidert størst. Videre er det i overkant av 300.000 medlemmer i UNIO, drøyt 220.000 i YS, og rundt 170.000 medlemmer i Akademikerne. I tillegg kommer de som er organisert i mindre fagforbund og fagforeninger som ikke er tilsluttet hovedsammenslutninger som dem nevnt over.
Vi har fri fagforeningsrett i Norge, men har vi en fri fagbevegelse? Bare delvis, dessverre. Det største fagforbundet LO, er med sin økonomiske støtte, først og fremst til Arbeiderpartiet, i like stor grad en partipolitisk aktør som en generell politisk aktør.
Selv er jeg så heldig å være del av den frie fagbevegelsen. Jeg er så heldig å være organisert i en fagforening og en hovedsammenslutning som representerer alle oss medlemmene, uavhengig av partivalg. Jeg er så heldig å være medlem i en fagforening der deler av kontingenten ikke gis bort til fagforeningsledernes politiske favoritter. Jeg er så heldig å være medlem i en fagforening der både sosialdemokraten, liberaleren og den konservative kan bli øverste tillitsvalgt, fordi fagforeningen min er partinøytral.
Jeg mistror på ingen måte lokale LO-tillitsvalgtes vilje og evne til å arbeide for sine kollegaers arbeids- og lønnsvilkår. Jeg mangler heller ikke respekt for den viktige jobben LO har gjort og gjør for ansattes rettigheter. Jeg respekterer at mange, kanskje også et flertall av LO-medlemmene mener at Arbeiderpartiet er det beste alternativet i arbeidslivsspørsmål. Det jeg reagerer på er at LO ved å gå aktivt inn med store beløp i valgkampstøtte, og stå for massiv propaganda til fordel for den rød-grønne regjeringen, signaliserer at svaret er Arbeiderpartiet — uansett spørsmål! (Og så hører vi litt på SV og Sp siden de nå engang sitter i regjering med Arbeiderpartiet).
I en måling gjort etter bestilling fra LO og Arbeiderpartiet i sommer (referert i NRKs nettsider 08.07.13) går det frem at ca. 25% av LO-medlemmene ville velge Høyre dersom det var valg i morgen. Tilsvarende tall for Fremskrittspartiet var 8%, og i tillegg kommer et mindretall av Venstre- og KrF-velgere. Nesten like mange velgere ville stemme blått som dem som ville stemme Arbeiderpartiet. 6 av 10 LO velgere, altså flertallet av medlemmene, vil ikke stemme Arbeiderpartiet. Det typiske LO-medlemmet stemmer med andre ord ikke Arbeiderpartiet! Imidlertid vil de øverste tillitsvalgte, «pampene», fortsette den ubetingede bindingen til partiet.
Det er særlig to forhold som gjør at dette er en tvilsom praksis rent demokratisk. En ting er at Arbeiderpartiet (og delvis SV og Sp) mister demokratisk spillerom. Det viktigste er likevel at LO stiller seg på siden av den frie fagbevegelsen vi har ellers i landet ved å gjøre kampen for faglige rettigheter til kampen for et enkeltparti. Så vil noen kanskje si at man kan jo alltid melde seg ut dersom man ikke liker denne koblingen. Det har man selvsagt rett til, men hva slags fagforeningssystem ville vi fått om Akademikerne eller UNIO hadde valgt en tilknytning til Venstre eller Høyre på samme måte? Ville det tjene de ansattes rettigheter i lengden om fagforeningsvalg for den enkelte ble en partipolitisk avgjørelse snarere enn et valg gjort ut fra utdannings- og yrkesbakgrunn? Jeg tror ikke det. En solidarisk fagbevegelse er en partipolitisk uavhengig fagbevegelse.
Stig Vaagan