Konvensjonelle kulturfolk

KULTURTOPPENE SER RØDT fastslår BT 27.08 på bakgrunn av en fersk undersøkelse om kulturfolk og stemmegiving, utført ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**

Teater, kultur

Foto: Microsoft

Nå er det intet nytt under solen at kunstnere og såkalte kulturarbeidere har sine politiske sympatier til venstre på den tradisjonelle partiaksen. At det fortsatt synes å være slik, gir derfor mer uttrykk for en konservativ enn en nytenkende og reflektert vurdering. I så måte tiltrer jeg kulturrredaktør Hilde Sandviks bramfrie kommentar om at en kunne tenkt seg at denne bransjen var "mindre einsretta politisk, meir perpektivrikt" (BT 28/8).

Og når forfatter Gunnar Staalesen viser til at "kunstnere og forfattere alltid har vært radikale", er det nærliggende å spørre om hva som er så radikalt med dagens norske Arbeiderparti.

Teatersjef Agnethe Haalands uttalelse om at "uansett hva dere gjør, stem rødgrønt" gir ellers snarere assosiasjoner til hennes tidligere posisjon som fagforeningsleder enn dagens rolle som søkende og fritenkende kunstnerisk spydspiss. Uttalelsen falt da også under en kulturkonferanse i regi av et stort LO-forbund.

Fremskrittspartiet var, i motsetning til andre ikke-røde partier, til stede. Frp er partiet de fleste kulturfolk elsker å hate. Dermed ble det kulturpolitiske fiendebildet lett å tegne og det røde alternativet så åpenbart å velge.

Dette gjør debatten polarisert og tydelig, men også så sorthvit at det stenger for et nyansert og virkelighetsforankret perspektiv.

Det er symptomatisk at hovedargumentene fra kulturrepresentanter for å forsvare sine røde posisjoner gjennomgående var å vise til Frenskrittpartiets kulturfiendtlige politikk(BT 27/8).

Frp ikke et alternativ i kulturpolitikken
Men Frp er ikke det eneste alternativet til en rød kulturpolitikk.

Det er min påstand at den beste kulturpolitikken i dag er å finne i Venstres stortingsvalgprogram for 2013 – 2017.
Venstres grunnleggende kulturpolitikk bygger på at kulturlivet, kunsten, mediene og organisasjonslivet skal kunne utfordre og utvikle samfunnet uavhengig av partipolitiske mål.

Kulturlivet skal ikke være instrumenter for staten, det være seg en maktkåt statsråd som Trond Giske eller en fagforeningspamp som Arnfinn Bjerkestrand i Norsk kulturråd.

For å sikre et fritt og selvstendig kulturliv, mener Venstre at det er viktig med maktspredning også på dette feltet. Sentralstyringen av norsk kulturliv må erstattes av en mer desentralisert makt og en bedre fordeling av kulturmidlene.

Venstre ønsker et bredt spekter av kulturinstitusjoner. Dette innebærer at etablerte institusjoner, som Den Nationale Scene, må få sikre og forutsigbare økonomiske rammer. Samtidig må de frie kunstgruppene får bedre muligheter til vekst og mangfold.

Festiviteten scene

Foto: RH

Venstre har et helhetlig kulturprogram, foran er bare nevnt noen smakebiter.
Men med direkte relevans til spørsmålet om hvilken politikk som tjener kunstnere som arbeidsgruppe best, vil jeg her trekke frem noen aktuelle og forpliktende programposter:

• Sikre langsiktige pensjonsordninger for kunstnerne
• Sikre pensjonsordninger og sosiale rettigheter for utøvende kunstnere
• Sørge for et bredere tilbud av statlige stipendordninger for kunstnere i startfasen, hvor kunstneren skal ha mulighet til å søke støtte uavhengig av medlemskap eller tilknytning til foreninger, forlag eller lignende.
• Rette statens innsats til kunst i det offentlige rom mot tiltak som bidrar til lokal stedsutvikling etter lokale initiativ.

Venstre bygger på at kunst og kultur har sin eksistensberettigelse i kraft av sin egenverdi, og skal ikke måtte rettferdiggjøres som et instrument for å nå andre mål. Samtidig er mange kunstnere også selvstendig næringsdrivende og møter de samme utfordringene som andre små foretak.

Derfor er en del av Venstres kulturpolitikk også næringspolitikk, med det siktemål at kunstnere skal få muligheter til å skape sin egen arbeidsplass. Dette handler om hverdagslige forhold som tilfredsstillende økonomiske vilkår, bedre sosiale rettigheter og et redusert skjemavelde.

Venstres kulturpolitikk er mer radikal og nytenkende enn den til Ap. Partiet vil videre sannsynligvis få større reell innflytelse enn SV i neste stortingsperiode.

Venstre fremstår i dag som en trussel mot den konvensjonelle sannhet at bare de røde partiene er på parti med kulturen.

Frie og uavhengige kunstnere og kulturarbeidere bør nå være i stand til å overse gamle sannheter som har forvitret. Klarer de det, blir veien til Venstre kort.

Innlegget sto på trykk i Bergens Tidende lørdag 31. august.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 11 år siden.**