Hovedavtalen, selve grunnloven i norsk arbeidsliv, ble undertegnet i 1935. Det hadde tatt den såkalte Arbeidsfredskomitéen (anført av Venstre-mannen Paal Berg) flere år å få avtalen fram. Det var motstand både hos det radikaliserte Arbeiderpartiet, hvor Martin Tranmæl avviste «ethvert klassesamarbeid», og hos de borgerlige, som ønsket konfrontasjon og «arbeidsfrihet». Hovedavtalen la Venstres arbeidsfredslinje til grunn og representerte et historisk klassekompromiss mellom arbeid og kapital. Den har sikret Norge effektiv produksjon og et velorganisert arbeidsliv.
Venstre har fortsatt å arbeide for en robust og utbygd velferdsstat og for fokus på hva skal være velferdsstatens omfang og organisering. Venstre var initiativtaker til Folketrygden, på et tidspunkt hvor fagbevegelsen ønsket en ordning forbeholdt partene i arbeidslivet og høyresida ville ha en innskuddsordning. Venstre ville at Folketrygden skulle gjelde for alle. To prinsipper har vært viktige for Venstre i arbeidslivspolitikken: Universelle velferdsordninger og uavhengighet overfor partene i arbeidslivet. Det betyr at Venstre ofte, men ikke alltid – vil gjøre felles sak med fagbevegelsen. Tilsvarende overfor NHO.
Nå spør forskeren Axel West Pedersen oss om etterspørselen etter "velferd for alle" kan bli så sterk at det ikke blir rom for "velferd for de svake" ?
Slik skal det ikke være. Slik skal det ikke bli. Men hvis de sterkeste interessenter og pressgrupper prioriterer egeninteresse framfor velferdsordninger for dem utenfor egne rekker, for dem som trenger det mest, kan vi gå mot større klasseskiller. Da trues velferdsstaten innenfra. Hva hvis de almene velferdsgodene blir så omfattende, tar så store ressurser at de reduserer muligheten for velferd for grupper som av ulike grunner trenger mye i en periode, vil vi da tenke på nytt? Ta denne utfordringen på alvor? Les samtalene i bokform mellom Oddvar Norli og Kåre Willoch, hvor bl a velferdsløsninger er tema, de vet begge hva de snakker om og gjør seg sine tanker – som vi kan lære av. Ikke bare disse to, men " alle" har vel en oppfatning av at vi kan ikke fortsette langs dagens linje- selv om flere parter av ulike grunner unnlater å si noe om dette i valgtider.
Derfor mener jeg mange bør besinne seg både i skjønnmaling og svartmaling. Og det hadde det vært så fint om LO kunne legge demagogien av seg; erkjenne "motpartens rett til ulikt syn" og se at det sjelden er svart / hvitt. Det må tillit og bredt samarbeid til for å finne fram til gode og bærekraftige løsninger for arbeidslivsordninger – og slik at vi sikrer grunnleggende velferd i framtida og også for de som er svakere stilt blant oss.
Signy Gjærum,
bystyremedlem for Venstre