Det er ingen tvil om at internasjonale, forpliktende avtaler er en avgjørende del av løsningen på de globale klimaproblemene som vokser dag for dag. Norge må fortsette sitt engasjement for å få på plass disse avtalene, men vi må samtidig være ærlige nok til å si at det for en styrtrik oljenasjon ikke er nok å legge oss på det samme nivået som alle andre. Internasjonale avtaler vil gjøre de landene som i dag er klimaverstinger bedre, men vi kan ikke innrette oss slik at de samtidig gjør de beste landene dårligere. Derfor må Norge overoppfylle målene i de avtalene vi er med i, og pålegge oss selv langt strengere krav enn vi klarer å bli enige om i internasjonale fora.
Norge må ligge i front
Samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg har vanskelig for å ta argumenter om at Norge skal og må være blant de beste i klassen innover seg. Det internasjonale kvotemarkedet har gitt ham mulighet til å gjenta sitt mantra om at det som er best for Norge, også er best for verden. Høyres Nicolai Astrup er på det samme sporet. Markedstenkningen hvor det skal koste noe å forurense er en viktig del av løsningen — men den kan aldri bli hele løsningen. I dag har vi et europeisk kvotemarked hvor nasjoner må betale for utslipp. Det er bra. Men det betyr også at det går an å kjøpe seg fri for forpliktelser. Siden Norge er velsignet med store fossefall og mye nedbør, produserer vi også svært ren energi. Ulempen med dette er at vi i lang tid har unnlatt å utvikle nye ENØK-ideer, og et hvert forslag om å redusere norsk oljeutvinning blir møtt med argumenter om at dette vil føre til skitnere utslipp fra andre kilder.
SSB har gjort beregninger som viser at dette er feil, uten at det gjør nevneverdig inntrykk på hverken Høyre eller Arbeiderpartiet. Oljen skal opp, ikke koste hva det koste vil, men så lenge det er lønnsomt. Problemet er at det som ser lønnsomt ut i dag, ikke vil være det om ti år. Dessuten gir vi fra oss muligheten til å vise verden at en annen vei er mulig — at det går an å la oljen ligge, av hensyn til fremtidige generasjoner.
Feilslått politikk
Vi må ta inn over oss at den klimapolitikken som er ført de siste årene er fullstendig feilslått. Klimaproblemet blir stadig mer alvorlig, mens norsk klimapolitikk har et lederskapsproblem. Jens Stoltenberg fører en klimapolitikk som er skreddersydd for å bevare norske oljeinteresser i stedet for å løse klimaproblemet. Økningen i norske oljeinvesteringer er et veddemål mot klimasuksess. Jens Stoltenberg tror åpenbart ikke at regjeringens klimapolitikk vil lykkes. Det er alvorlig når avstanden mellom politiske ord og politisk handling blir så stor at mange konkluderer med at det nok ikke var så farlig likevel.
Venstre har en rekke forslag til tiltak for å få bukt med klimautslippene. Mange er enkle å gjennomføre — avgift på fyringsolje, vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, skattefritak for investering i ENØK i egen bolig — mens andre er mer krevende og langsiktige. Særlig trengs det en massiv satsning på teknologiutvikling og økte investeringer i fornybar energi, til tross for at det er vanskelig å vite i dag hva som vil bli en suksess i fremtiden. I Norge har vi råd til å satse på noen ting som senere viser seg å ikke fungere — forutsatt at vi satser bredt nok til at mye også vil utvikle seg dit vi vil.
Overgang til fornybar økonomi
Vi trenger også en konkret plan for hvordan Norge skal bli mindre oljeavhengig. Vi skal ikke stenge norsk sokkel i morgen, men vi må ha en strategi for hvordan vi skal klare overgangen til en fornybar økonomi. Det har vært snakket mye om norsk avhengighet av oljefondet, men det er ikke i seg selv et stort problem. Problemet er at vi investerer 150 mrd. i året i oljenæringen. Det er ikke bare snakk om å putte alle eggene i én kurv, vi putter faktisk så mange egg i kurven at den er i ferd med å briste.
Venstre vil at Norge skal bli en ledende miljønasjon. I dag er vi midt på treet. Det trengs politisk vilje til å utvise lederskap — i Norge og i internasjonale fora. Den viljen har Venstre.
Ola Elvestuen, nestleder i Venstre og miljøbyråd i Oslo