Dette året har det over hele landet blitt feiret at det er 100 år siden kvinner fikk samme rett til demokratisk deltakelse som menn, via at stemmeretten ble utvidet til å gjelde begge kjønn. Mitt parti Venstre var en aktiv bidragsyter i denne prosessen. Historisk sett er stemmerettsutvidelsen absolutt en milepæl.
Mange tenker at etter 100 år må vi kunne forvente reell likestilling. Slik er det ikke, dersom man ser på faktorer som lønnsinntekt og yrkesvalg, fordelingen av formelle og uformelle makt — posisjoner og fordelingen av ulike typer omsorgsforpliktelser og også verdi- hierarkier. Venstre har en lang historie innen kvinnesak og likestilling mellom kjønnene. Da Kvinnesaksforeningen ble dannet var målet «at virke for å skaffe Kvinden den Hende tilkommende Ret og Plads i samfundet».
Verden er fremdeles ikke et rettferdig sted, og det er heller ikke slik at lik mulighet til representasjon, deltakelse og innflytelse over eget liv, kommer av seg selv. Derfor er likestiling fortsatt viktig og det er verdt å kjempe for.
I det følgende kunne jeg skrive mye om at Venstre ønsker å beholde kvotering i næringslivet, jeg kunne skrive om foreldrepermisjonen som vi ønsker å tredele, jeg kunne skrive om at vi ønsker en bistandspolitikk med fokus på kvinner, jeg kunne skrive om abortloven som vi ønsker å beholde som den er, jeg kunne skrive om at vi ønsker å få Sletner -utvalget sine forslag mot voldtekt, opp av skuffen. Det er fremdeles ca 1 % sjanse for å bli tatt dersom en begår voldtekt. Men jeg velger likevel å fokusere på et enda mer glemt område på likestillingsfeltet, fengselspolitikken.
Kvinner i norske soningsinstitusjoner
Skal vi, som Dostojevski skriver, vurdere samfunnet ut fra forholdene i fengslene, da er likestillingen og kvinnesaken kommet kort i Norge. Dagens sosialpolitikk overfor innsatte bidrar til å forsterke forskjellene mellom kvinner og menn. Rehabiliteringstilbudet for kvinner i fengsel bidrar til at kvinner under soning beholder sin plass nederst på samfunnsstigen. Mellom 200 og 300 av innsatte i Norske fengsler er kvinner og i gjennomsnitt har de mellom to og fire diagnoser knyttet til psykisk uhelse. Dette er diagnoser som atferdsforstyrrelser, depresjoner og dyssosiale personlighets- forstyrrelser.
Det er godt dokumentert at en ubehandlet AD/HD disponerer for rusavhengighet. De innsatte kvinnenes diagnoser, representerer vanlige komorbide tilstander ved en ubehandlet AD/HD. I seg selv eller sammen disponerer alle diagnosene for rusmiddelavhengighet. Inntil 60 % av alle innsatte har rusproblemer og rundt 30 % har en ubehandlet AD/HD. Når innsatte blir utredet og behandles for sin AD/HD, halveres risikoen for rusmisbruk og tilbakefallet til kriminalitet reduseres med over 30 %. Dessuten bedrer muligheten for god behandling av en rusavhengighet seg, når kvinnene får behandling for sin AD/HD.
Skal vi, som Dostojevski skriver, vurdere samfunnet ut fra forholdene i fengslene, da er likestillingen og kvinnesaken kommet kort i Norge.
I Norge er det tre rene kvinnefengsler.; Bredtvedt, Sandefjord og Ravneberget. Bredtveit i Oslo er landsfengsel for domfelte, varetekt og forvaring. Sandefjord fengsel og Ravneberget er mer åpne fengsler, hvor kvinner kan sone slutten av en dom, eller for eksempel en promilledom. Sandefjord har flest enerom, men også rom for to, mens Ravneberget «tilbyr» fire- og tomannsrom.
Tilbudet til kvinnelige innsatte er mangelfullt og i liten grad rettet mot livet etter soning. De norske kvinnene kan fullføre grunnskole og videregående skole, mens de sitter på Bredtveit. Tilbudet ellers, er hva som vil kunne betegnes som tradisjonelle kvinnesysler. Blomsterdekorasjoner, søm av barneklær, puter og andre gave ting som å lage postkort til jul og påske. På Ravneberget kan kvinnene lære å dekke bord og i Sandefjord får de sy klypeforklær. Strikking går igjen, mens de på Bredtveit også kan lage lettere trearbeid — som rammer av gamle materialer og synge i kor noen timer på fredager. Det begrensete tilbudet kan gjøre det vanskelig å komme ut i yrkesdeltakelse etter soning.
Kvinnelige innsatte har også ofte omsorgsforpliktelser. Majoriteten av kvinner i fengsel, er mellom 20 og 39 år og det er grunn til å anta at mange av disse har barn. Mellom seks og ni tusen barn opplever årlig at mor og/eller far fengsles. Barn til innsatte er mer enn andre barn, sårbare for å utvikle psykiske og sosiale problemer. Det at kvinnefengslene ligger på Østlandet, gjør at en del av de innsatte må sone langt fra barna sine. Dette vanskeliggjør samvær med barna, men Bredtveit har en besøksleilighet, som ble opprettet da Odd Einar Dørum (V) var justisminister.
Media betegnet fengslet som en bordell, da det viste seg at det foregikk prostitusjon som betaling for narkotiske stoffer innenfor murene.
I fengslene er det mye rusmidler, og rusmiljøet har tradisjonelle kjønnsroller. Det er ofte menn som sørger for leveringen av narkotika i fengslene, mens kvinnene betaler med seksuelle tjenester. Justisminister Storberget (Ap) åpnet igjen opp for 12 soningsplasser for kvinner i Bergen fengsel, men det ble høsten 2010 raskt slått alarm. Media betegnet fengslet som en bordell, da det viste seg at det foregikk prostitusjon som betaling for narkotiske stoffer innenfor murene. Et av problemene for kvinner som for å være nær barna velger å sone i fengsel for menn, er at de nesten må isoleres.
Fengselsloven åpner for at innsatte kan sone i behandlingsinstitusjon, også sammen med eventuelle barn. Men for eksempel på Hov i Land, tilbys kvinnene lignende opplæring i håndarbeid som i fengslene. Alt i alt kan man vel si at mye av det som foregår i norske fengsler, er en reise tilbake til 60-tallet, likestillingsmessig.
Den rødgrønne kriminalpolitikken innebærer katastrofale tilstander for rusavhengige kvinner,i og utenfor fengsel.
Rus og kriminalitet henger sammen. Den rødgrønne kriminalpolitikken innebærer katastrofale tilstander for rusavhengige kvinner,i og utenfor fengsel. Behandlingsplasser for rusbehandling legges ned. I tillegg legges langtidsplasser ned, men den begrunnelse i at flere rusavhengige skal behandles poliklinisk. Den rødgrønne regjering har ikke forstått at langtids- og korttidsplasser dekker ulike gruppers behov og Norge ligger på toppen i Europa hva gjelder overdoser. Det er også slik at selv om det er en liten gruppe kvinner som er innsatte i fengsel, re-innsettes kvinnene i langt større grad enn menn.
Vi trenger altså mer likestillingskompetanse i kriminalomsorgen og rusfeltet. Dersom vi hadde brukt litt mer likestillingsenergi på dette feltet, kunne samfunnet fått en stor gevinst av dette, og ikke minst hadde menneskelige kostnadene blitt betydelig redusert. Selv om det ikke er så mange kvinner som er innsatte i norske fengsler, så mener jeg at den rådende tilstand er et symptom på at likestilling likevel ikke er noe selvsagt, som gjennomsyrer vårt samfunn, og som kommer alle kvinner til gode. Men dette kan vi gjøre noe med!
Les hele artikkelen på maddam.no