Partiene overgår gjerne hverandre med flotte slagord og velmenende argumenter for hvorfor akkurat du skal velge å gi din stemme til Jens, Erna aller Trine, eller egentlig Rigmor, Olemic eller Ketil. For velgeren blir det viktig å finne selve fundamentet i partiet og om det gir gjenklang hos deg som velger.
Ofte har det vist seg at vi som velgere har en tendens til å putte lappen til det partiet som har ropt høyest gjennom valgkampen i urnene. Noen partier med hjelp fra rike onkler og tunge organisasjoner andre bare ved hjelp av mobilisering og stor dugnadsinnsats. I kampens hete fristes mange til å love litt mer enn det som er realistisk å få gjennomført. Også fordi vi som velgere forventer tall og konkrete lovnader. Når Navarsete denne uka forklarer til NRK at Aaslaug Hagas tallfesting av statlige arbeidsplasser ved forrige valg var at hun nok bare hadde tenkt på et tall, er det en omskriving av det vi kaller «valgflesk».
Wikipedia definerer valgflesk som noen midlertidige eller plutselige løfter om at man skal bruke penger på et visst område, eller andre lignende vedtak. Dette gis i forkant av eller under en valgperiode, av den hensikt å få flere til å stemme på en politiker eller et parti. Altså noe vi som politikere griper til i kampens hete for å få mer oppmerksomhet og flere stemmer. Valgflesk til bønder, til lærere, til kommunene, til samferdsel eller til meg og deg som skattebetaler, forbruker eller småbarnsmamma. Vi må innrømme det, det finnes ingen valgkamp helt uten.
Å være politiker handler om å holde ord. Tillit til folkevalgte er selve grunnpilaren i demokratiet vårt. Vi skylder derfor folket å ta et oppgjør med den ukulturen som har oppstått. Vi må holde oss til det vi kan stå inne for og vil jobbe for, ikke bare de neste 4 årene, men gjerne både 8 og 12 år fram i tid. Vi må tørre å tenke langsiktig, og selvfølgelig tallfeste ambisjoner på kort og lang sikt slik at vi kan måles ved neste korsveg. Som velgere må vi samtidig innse at det ikke er mulig å tallfeste alt og at det også må finnes tabbekvoter og mål som ofres på kompromissets alter for en folkevalgt politiker.
Å være folkevalgt betyr at du er valgt av folket for å gjøre en jobb for fellesskapet. Eksemplene er mange på at både sentrale og lokale politikere er mobbet på nett og i diverse medier. Når det viser seg at fire av 10 politikere har vært utsatt for sjikane, mobbing eller annen utilbørlig oppførsel på grunn av sitt verv som folkevalgt er det grunn til å rope et varsku. Hvordan skal vi da få noen til å ta en så viktig oppgave på vegne av oss?
Jeg var nettopp på et foredrag av tidligere finansjournalist i Aftenposten Kathrine Aspaas. Hun påstår at omtanken er den nye effektiviteten med misunnelsen som drivkraft. Hun manet alle til å holde sin «svinesti sånn nogenlunde ren». Kanskje det. Jeg håper hun har rett i at vi er på vei mot en rausere tid og har tillit til at velgerne velger politikere uten for mye valgflesk og at de nye folkevalgte tildeles en liten tabbekvote. Godt valg!
Ingjerd Thon Hagaseth
Valdres Venstre