Permisjon ved fødsel er en sentral rettighet i det norske arbeidslivet. Når arbeidslivet endres, for eksempel ved at kjønnene i stadig større grad likestilles, er det grunn til å se nærmere på om ordningene vi har opprettet fungerer etter hensikten. At mødre og fedre i våre dager deler fødselspermisjonen mellom seg, på en måte som vi bare kunne drømme om for noen få tiår siden, er etter Venstres syn et eksempel på at det fungerer å kombinere tilbud med krav. Det fungerer å utvide permisjonstiden, med forbehold om at ikke bare den ene skal få fordelen ved å være hjemme og ulempen ved å være borte fra jobb i en periode. Resultatet er bedre fordeling av oppgaver, både i og utenfor hjemmet, at barn får et nært forhold til begge sine foreldre, og et mer likestilt arbeidsliv hvor kvinner i 20- og 30-årene ikke anses som risikable ansettelser fordi de med større sannsynlighet enn menn snart skal ut i en langvarig permisjon.
Det er glimrende at Astrup og Røsland selv har valgt å være hjemme med sine barn, at de har hatt glede av det og at «alle de kjenner» ville valgt det samme. Men vi vet også at det ikke er like enkelt for alle. Noen menn har arbeidsgivere med et mindre moderne syn på fedres rolle i småbarns oppvekst. Noen mødre vil helst ha så mye som mulig av fødselspermisjonen for seg selv. Mange, både mødre og fedre, jobber i mindre bedrifter hvor de har nøkkelstillinger som gjør det vanskelig å være borte i lengre perioder. Er det rettferdig at det i slike tilfeller kun er mor, som av biologiske årsaker må være hjemme i hvert fall i en periode, som skal påføre sin arbeidsgiver belastningen med å være borte?
Høyre er i mange tilfeller pådrivere for å stille strengere krav til mottagere av offentlige ytelser, for eksempel aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere. Dette er ofte fornuftige forslag som vi kan stille oss bak. Vanskeligere er det å forstå at Høyre ikke vil stille noen krav overhodet når det kommer til foreldrepermisjon. Delt foreldrepermisjon er nemlig noe både samfunnet og menneskene det gjelder, ikke minst barnet som får oppleve nærhet til begge foreldrene de første leveårene, har interesse av. Delt foreldrepermisjon gir økt likestilling. Det gir et mer harmonisk familieliv. Og ikke minst gir det barn bedre oppvekstvilkår.
Det er nødvendigvis to personer som står sammen om å få barn, en mor og en far. Det er ikke mulig å gjøre situasjonen for de to helt lik, men det bør være et politisk ønske at foreldre deler både byrder og gleder mellom seg. Så er det riktig som Astrup og Røsland skriver, at fleksible ordninger i all hovedsak er gode ordninger. Venstre setter også valgfriheten og troen på at enkeltfamilier er i stand til å komme frem til fornuftige løsninger som passer dem høyt. Men dagens ordning, med en kvote forbeholdt mor, en kvote forbeholdt far og en kvote til fri fordeling mellom dem, er allerede ganske fleksibel. For eksempel har far tre år på seg til å ta ut de 14 ukene som er forbeholdt ham. Dersom man skulle velge å fordele permisjonstiden jevnt over disse tre årene, utgjør det litt mindre enn tiden man som arbeidstager har krav på lønnet ferie. Dette er ikke mer omfattende enn at de aller fleste bedrifter tåler det, og kvoten kan i mange tilfeller være det som skal til for at de impliserte ser løsninger, ikke bare problemer.
Så nei, fedre trenger ikke tvinges til å være gode omsorgspersoner, men det skader ikke å hjelpe dem litt på veien. Pappakvoten er ikke et strengt påbud eller et omfattende inngrep i hverdagen til småbarnsfamilier. Den er et moderat redskap for å styre arbeidsgiveres forventinger, noe som bidrar til å gjøre arbeidsmarkedet mindre kjønnsdelt, og den er et signal om at vi i et moderne samfunn forventer at menn tar sin del av ansvaret for å ta vare på barna sine. Det er en ordning som alle, ikke minst barna, nyter godt av, med positive virkninger som overskrider de negative med god margin. Derfor går Venstre også i år til valg på at pappakvoten skal bevares og styrkes i kommende stortingsperiode.
Ola Elvestuen, stortingskandidat for Venstre i Oslo
Hallstein Bjercke, stortingskandidat for Venstre i Oslo
En kortere versjon av innlegget stod på trykk i Aftenposten 11. august 2013