Den siste uka har debatten gått på sosiale medier og i aviser om hvorvidt det er viktig å bevare fedrekvoten av foreldrepermisjonen. Stadig er det noen som tar på seg rollen med å minne oss om vår biologi, og hvor tungt det er å føde og amme. Denne gangen professor Anne Eskild ved kvinneklikken på AHUS. I følge sin kronikk i Aftenposten 1. august ønsker hun seg tydeligvis tilbake til tiden for 50 år siden da far forsørget mor, og mor fikk være på sykehuset en uke etter fødsel, for så å komme tilbake til at en husmorvikar (gratis!) styrte hus og hjem. For 50 år siden var heller ikke far med på fødsel. Dette er en situasjon de færreste par i Norge i dag ønsker å være i. De fleste kvinner ønsker å være likestilte med sin mann, og det er de færreste som klarer seg på én inntekt. Min bestefar tok i alle år oppvasken én gang i året, på nyttårsaften, fordi det var bryllupsdagen til mine besteforeldre. Jeg tror han følte en viss tvang. Mye har forandret seg de siste tiårene, det meste heldigvis til det bedre.
Jeg har selv født ett barn, for 19 måneder siden, og skal om en tre måneders tid føde nummer to. Det er tungt å være gravid. Det er tungt å føde og det er slitsomt å amme. Jeg hadde en gjennomsnittlig (les; beintøff) fødsel, strevde mye med amming, og gikk rundt konstant overtrøtt. Ja, det tok på! Barselstiden var langt i fra rosenrød. Det er ikke bare kos å være hjemme med baby. Det er mye kos, og mye slit. Da jeg begynte å jobbe igjen lærte jeg noe veldig viktig, jeg skjønte at det faktisk var andre enn meg som kunne ta meg av mitt barn! Vårt barn, mener jeg. Min mann hadde nok latt seg overkjøre om jeg hadde spilt mammakortet, trumfet igjennom at jeg har gjort en så hard jobb gjennom hele graviditeten, født har jeg gjort, jeg har produsert melk, ammet, pumpet, grått og bysset. Nå skal jeg jammen være hjemme et helt år, det har jeg fortjent. Selvfølgelig hadde han unnet meg det. Hva kan menn stille opp med mot slike holdninger? Det er jo sånn det «alltid» har vært! Hadde ikke samfunnet lagt opp til 12 ukers fedrekvote som var tilfelle da, ville nok jeg, som ser på meg selv som liberal og opptatt av likestilling, tatt som en selvfølge at jeg også skulle være hjemme ett år. Fordi sånn har det «alltid» vært. Men det er mye som «alltid» har vært sånn, det betyr ikke automatisk at det er riktig.
Vi kvinner forventer og fortjener likestilling. For noen dager siden kunne vi lese avisoppslag om kvinner som tar abort for å ikke miste sin plass på karriererangstigen. Dette er kvinner som vet at de ville blitt nedprioritert med barn. Unge kvinner i dag lærer seg at de bør unngå å skrive antall barn i jobbsøknader, fordi en kvinne med ett barn mest sansynlig kommer til å få ett eller to barn til. Derfor vil de bli nedprioritert av en arbeidsgiver som da heller velger en mann, eller en kvinne som er ferdig med barn. Trenger unge menn å tenke slik? Jeg kjenner flere fedre som opplever at pappapermisjonen blir sett på som uønsket av arbeidsgiver, og de blir bedt om å jukse litt og ta permisjonen i ferien slik at de ikke blir for lenge borte. Mot en bonus selvfølgelig. Er det greit?
Av hele mitt liberale hjerte skulle jeg ønske det var mulig å gjøre det helt opp til hver enkelt familie hvordan de ville fordele permisjonen. At permisjonspengene fra NAV kunne følge barnet slik barnetrygden gjør, og foreldrene selv kunne vurdere hva som passet dem best. Det tror jeg også vil bli mulig en dag, men for at det skal bli en selvfølge at også far tar en del av permisjonen, må det tvinges igjennom til det blir naturlig og fullt ut akseptert å velge selv. Derfor mener jeg at vi må beholde fedrekvoten og en tredeling av foreldrepermisjonen, til det blir en selvfølge at hvert enkelt par kan fordele permisjonen som de ønsker. Til det blir en selvfølge for en arbeidsgiver å velge den beste arbeidstaker til jobben, og ikke måtte tenke at den kvinnelige søkeren er litt bedre kvalifisert, men hun blir vel gravid så snart hun blir ansatt, og da er det bare et spørsmål om tid før hun er borte ett år. Det er best vi velger den mannlige søkeren.
Biologi er viktig, og jeg er helt enig i at vi ikke kan velge den bort. Det er vi kvinner som føder barn, det er vi kvinner som ammer om vi velger å gjøre det, og vi gjør en fantastisk jobb. I den perioden vi gjør det. Men den perioden er ikke ett år! Og vi trenger ikke professorer som forteller i offentligheten at det er biologisk nødvendig for mor å sitte på kafé et helt år for å puste ut etter å ha fullammet i fem-seks måneder. Biologi betyr mye, men vi må ikke bruke biologi som en sovepute, eller ammepute om du vil, som forhindrer likestilling.
Hvem kan, med hånden på hjertet, si at man kjenner mange kvinner som trenger ett helt års fødselspermisjon for biologisk sett å komme seg etter det tunge arbeidet det er å være gravid, føde og amme? Selvfølgelig kan det være tungt og vemodig å overlate tøylene til far, etter å ha ammet, bysset og slitt i flere måneder, og når det endelig begynner å bli overkommelig skal man begynne å jobbe. Men kom ikke og si at det da er en biologisk nødvendighet å bli værende hjemme noen måneder til!
Vi i Venstre vil beholde fedrekvoten og en tredeling av foreldrepermisjonen, slik at vi en dag faktisk kan få reell valgfrihet og likestilling, både på hjemmebane og i arbeidslivet. Det er ikke å frata mor rettigheter, men å gi kvinner og menn, mødre og fedre, like rettigheter uavhengig av kjønn.
Else Malthe-Sørensen
Øvre Eiker Venstre
Styremedlem, Buskerud Venstrekvinnelag