Den norske skoledebatten reduseres jevnlig til å handle om vi gjennomsnittlig skal ha 2 eller 4 kartleggingsprøver årlig i løpet av grunnskolen. Men det er nok av andre forhold det må tas tak i. Halvorsen er spesielt opptatt av antallet tester i Osloskolen, men glemmer å nevne de andre sidene. Og det er disse, ikke testene, som kan forklare hvorfor Osloskolen hvert år topper kåringene over de beste skoleresultatene.
En skole med likeverd
En liberal skolepolitikk legger til grunn at barn og elever er ulike. Da må vi bruke til dels ulike virkemidler når vi har ambisjoner på vegne av hver elev. Samtidig er ikke skolen bare et redskap for å forme barna til næringslivets behov, som man uansett ikke kan kjenne tjue år frem i tid. Dannelse og kunnskap har også en verdi i seg selv.
På den annen side kan det virke som de sosialistiske partier tror at alle elever er like eller i alle fall må behandles likt. Elevene skal sosialiseres og presses inn i den samme formen. Differensiering er ikke særlig bra. Tilpasset opplæring får trangere rammer. Skolen blir et redskap for alle gode formål i samfunnet, noe som stjeler tid fra undervisningen.
Løfter de svake
Likhetsskolen har som mål å hjelpe elevene med dårligst utgangspunkt. I 2011 kom imidlertid NIFU STEP med en rapport som bekreftet at norsk skole ikke greier å løfte de svakeste elevene, men reproduserer sosiale forskjeller hjemmefra. Rapporten konkluderer med at den borgerlig styrte Osloskolen klarer å kompensere i større grad, og at elevene her gis bedre mulighet til å lykkes og til å forbedre seg, uansett utgangspunkt. Forskerne kaller dette "Oslo-effekten". Noen forklaringer kan være økt lærertetthet, lærerlønn, tilpasset opplæring, flere timer og satsning på spesielt gode lærere (blant annet ordningen Teach First) i områder med lavere sosioøkonomisk status.
Fokus på læring
Osloskolen har innsett at kunnskap og læring er skolens hovedoppgave. Det er innført en tettere oppfølging av den enkelte elev og ikke minst fokus på basisfag og grunnleggende ferdigheter i norsk, engelsk og matematikk. Regjeringen har tidvis fulgt etter. For eksempel innførte byrådet obligatorisk lese- og skriveopplæring fra 1. trinn, til stor skepsis fra sosialistisk hold. Dette er nå nasjonal politikk.
Flere undervisningstimer
Oslo har siden 90-tallet hatt flere undervisningstimer på barnetrinnet enn statens minste timetall. I 2012 hadde man to timer mer (= 76 årstimer) på 5.—7. årstrinn, og ytterligere to timer pr. år på 5.- 10. årstrinn ved 13 minoritetsskoler i Groruddalen. Ved disse skolene innebærer det nesten ett års ekstra undervisning.
Satser på læreren
Alle partier fremhever i valgkampen læreren som viktigst for å skape en skole med gode resultater. Venstre og Osloskolen har visst dette lenge, og har fulgt det opp i praksis ved å avsatte egne midler til etter- og videreutdanning. Når staten nå kommer etter med midler i forlengelse av Kunnskapsløftet, satser Oslo i tillegg på egne målrettede tiltak for mer kompetente lærere. Et viktig tiltak er Oslos "Forsterket lærerutdanning" for nyutdannede lærere. Byrådet har i også en tiltakspakke med lønnstillegg for rekruttering av lærere til skoler med rekrutteringsproblemer. Ordningen omfatter inneværende skoleår 25 skoler.
Gode rektorer
Osloskolen har også en kontinuerlig satsing på skoleledelse, blant annet med et eget samarbeid med BI. Utdanningsetaten følger opp rektorene tett. Rektorkarakterer, i den form de er avdekket av Aftensposten, er likevel et lite nyansert måleredskap. Offentliggjøringen av opplysninger fra fortrolige medarbeidersamtaler får stå for fylkesmannens regning, men karakterene gir et for ensidig fokus på resultatet fra de nasjonale prøvene. Form og innhold må justeres etter erfaringene man har gjort seg, men Osloskolen skal fortsatt ha tydelige tilbakemeldinger – og fokus på forbedring.
Testingens verdi
Så er det riktig at den borgerlige Osloskolen har gått i front gjennom systematisk dokumentasjon og kartlegging av hva eleven presterer. Det har vært åpenhet rundt resultatene. Gunnhild Nohre-Walldén, mor til to barn i Oslo-skolen, uttrykker i en kronikk at en klassekamerat av hennes barn ukentlig angir "at han dør i magen" torsdag kveld fordi han har uketest dagen etter. Det skal det lyttes til. Men det kan like gjerne ha med gjennomføring av testene å gjøre. Eller forhold hos foreldrene. Eller at fokuset på prøven har blitt for stort. Da må man ta tak i det.
Prøven skal ikke være målet, men et pedagogisk middel for å oppnå læring. Også her tilpasset den enkelte elev. Læringsmål, prøver og tester har en viktig plass i skolen. Det er respektfullt å stille krav, også til barn. Som far til tre barn i Osloskolen, og fra høsten fire, har jeg respekt for, men deler ikke Nohre-Walldéns erfaring som tobarnsmor. Jeg er glad for at vi gjennom 15 år med skolebyråder fra Høyre og Venstre har hatt et vedvarende fokus på kunnskap, på utjevning og forbedring. Resultatene taler for seg, men vi kan ikke være fornøyde.
Kneipp eller kunnskap
Halvorsens angrep kommer bare en ukes tid etter at SV for tredje gang lanserer løftet om mat i grunnskolen, riktignok nå med et kostnadsnivå som sannsynligvis innebærer kneippbrød med enkelt pålegg. Dette er ikke nødvendigvis et dårlig tiltak, men Kristin Halvorsen har etter vårt syn hatt sin sjanse. Hovedprioriteringen nå bør ligge andre steder.
Det vi trenger er en borgerlig skolepolitikk nasjonalt, gjerne inspirert av Osloskolen, og fortrinnsvis med en handlingsorientert Trine Skei Grande (V) som ny kunnskapsminister. Osloskolens suksess ligger ikke i testene, men i et sett av tiltak som setter kunnskap i sentrum.
Erik Borge Skei, nestleder og Stortingskandidat, Oslo Venstre
En forkortet utgave av kronikken stod på trykk i Aftenpostens Osloby-bilag fredag 12. juli