«Petroleumsnæringen er Norges største næring og er den vesentligste økonomiske bidragsyteren til utvikling av velferdsstaten. Norske bedrifter og kompetansemiljøer er svært konkurransedyktige og til dels verdensledende på dette området». Slik er innledningen i avsnittet om olje og gass i Venstres program.
Dette næringspolitiske eventyret representerer en utvikling som landet i sin alminnelighet, men ikke minst Stavanger-regionen i sin særdeles, har fått oppleve de fantastiske konsekvensene av. Vi har mye å være takknemlige for når det gjelder utviklingen de siste 40 årene. Mine foreldres barndom, min egen barndom, mine barns barndom og barndommen som mine barnebarn lever nå er alle ulike. Alle har sin særegen kvalitet. Fra min far lekte på Nøstet som treåring i Bergen i 1920 til mine barnebarns lek i Stavanger i 2013 er det en formidabel avstand. Selvsagt i tid, men også i barns levekår, i barns mulighet til skolegang og utdannelse. Det er kompetansen som har tatt oss videre. Produksjon av sardiner i olje, stålproduksjon, vannkraften, bygging av skip, utvinning av olje, bekjempelse av sykdom. Det er kompetansen enten det er forskeren, industrilederen eller arbeiderens som har muliggjort der vi er i dag. Naturgitte forutsetninger som tre, fisk, mineraler, vann, olje og gass er grunnleggende, men foredlingen handler om kunnskap. Nasjoner bygges på kunnskap og kompetanse.
Men det skifter. Vår region har fått føle skiftningene på kroppen. Da seilskutetiden var over, da hermetikkindustrien tok slutt, da tiden for tradisjonell skipsbygning endte. En dag tar også oljeeventyret slutt. Det er ingen grunn til å dramatisere, vi har olje- og gassproduksjon i lang, lang tid framover. Men det er ingen fornybar ressurs. Stavanger-regionens oljerelaterte arbeidsplasser er trygge, men det er bare noen få år siden både petroleumsnæringen, forskningsmiljø og myndigheter var usikker på fortsettelsen. Det var ikke funnet store drivverdige olje- og gassfelt på lenge. Bekymringsmeldingene sto i kø. Så får vi Johan Sverdrup-feltet. Og mange andre større og mindre felt. Optimismen var tilbake. Mye snudde brått.
Johan Sverdrup-feltet ble også en påminnelse. En påminnelse om at petroleumsnæringen er sårbar. Mangel på nye felt, lavere etterspørsel, miljødirektiv og lavere priser kan endre næringen raskt. Vi merket det i Stavanger da oljeprisen sank til ti dollar fattet. Jeg er ikke i tvil om at kompetansen som ansatte i olje- og gassindustrien besitter raskt kan konverteres til innovasjon innen andre områder. Men vi trenger flere bein å stå på!
Vi skal vokte oss vel for et ensidig næringsliv. Det har Stavangers historie vist. Svikter oljenæringens store inntekter, skal vi slite alvorlig.
Det ble noen uklarheter rundt uttalelser og medieoverskrifter om Venstres syn på oljenæringen og oljerelaterte utdannelser. Venstres Trine Skei Grande sier: «Min kritikk var ikke rettet mot studenter, ansatte eller bedrifter innenfor olje- og energisektoren, men mot regjeringen som jeg mener ikke prioriteter utdannings- og forskningssektoren. Vi må øke realfagskompetansen og bidra til et løft for ingeniørutdanningene. Teknologer og realister tilpasser seg alltid utviklingen, men fra statlig hold mener jeg det er viktig at man tar høyde for at dagens kompetansebehov ikke er det samme som om 30—40 år.» Hun sier videre: «Det er ingen katastrofe at man utdanner folk til oljesektoren. Oljebransjen og de menneskene som jobber der har vært og er en svært viktig bidragsyter til verdiskapning, velferdsstaten og til utvikling av norsk teknologi. Mitt poeng er at det kan bli en katastrofe for norsk økonomi om vi ikke samtidig bygger opp en tilsvarende satsing på forskning og utdanning innen framtidens energikilder, kunnskaps- og teknologibedrifter og fornybare næringer som for eksempel fisk og havbruk.»
Så la oss være helt tydelige. Det er ingen katastrofe at vi utdanner mennesker innenfor olje- og gassfeltet. Rogaland er energifylket og Stavanger er energibyen. Her i vest er vi spesielt klar over hvilken viktig bidragsyter oljesektoren har vært og skal være i framtiden. Det som derimot er en feilprioritering er at vi ikke utdanner nok mennesker for næringer utenfor olje- og gass.
Dette er ikke oljesektorens feil, men regjeringens. Når de glade oljedager en gang er over, trenger vi ett nytt bein å stå på for å opprettholde velferdsstaten vår. Vi trenger en sterkere innovasjonskraft i utdannings- og forskningssektoren for framtidens energikilder. Dette jobbes det allerede iherdig med i andre land, vi må ikke henge etter. Vi skal ikke vente til det er for seint. Vi må starte i dag. Det er Venstres ærend.
Selvsagt skal også ta inn over oss at både olje- og gass bidrar til klimagassutslipp. Det vil alltid være Venstres fokus at oljen og gassen skal være så ren som mulig. Men å stoppe utvinning av olje og gass for at kull skal få ytterligere befeste sin stilling som supersynder i klimautfordringene blir naivt. Derfor skal vi selvsagt utvinne Johan Sverdrup-feltet. Men det er ikke like selvfølgelig å starte leteboring i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Til det er risikoen for å ødelegge en av verdens viktigste torskebestander for stor. Vi skal utvinne der det er miljømessig og økonomisk forsvarlig. På vei til et samfunn med rene og ufarlige energikilder må vi ha stor oppmerksomhet rundt fornybar energi. Vi må satse på utdannelse, kompetanse, forskning og utvikling. Og vi må skape flere næringspolitiske bein å stå på. Den jobben starter nå.
Venstre vil ta morgendagens miljøpolitiske- og næringspolitiske utfordringer på ramme alvor. Slik at våre barnebarn og våre barnebarns barn skal leve i et velferdssamfunn og puste inn ren luft. Den jobben starter nå. Det er Venstres store ærend.
Så la oss være helt tydelige.