Det er vanskelig å skille Bergen by, Bergens Tidende og Bergen Venstre i forholdet til de store bevegelsene som bidro til å etablere det moderne Norge. Byen, avisen, og Venstres lag i Bergen har vært et speilbilde av resten av landet. De slagene som har stått på den nasjonale arenaen har fått gjenklang i Bergens liberale parti, på godt og vondt.
Da Bergen Venstrelag ble stiftet i 1883 var det ikke bare et resultat av nasjonale strømninger, men et aktivt initiativ fra redaksjonen i Bergens Tidende. At avisen skulle komme til å engasjere seg i den liberale bevegelsen på 1800-tallet var ingen overraskelse.
BTs grunnlegger Johan Wilhelm Eide hadde «et liberalt demokratisk livssyn, der fronten mot dogmeridd pietisme på det religiøse området hang sammen med en nøktern og uredd skepsis overfor de verdslige autoriteter». I avisannonsen som kunngjorde stiftelsesmøtet i Eldoradogården kunne det opplyses om at de som ønsket å melde seg inn i det nystartede Venstre-laget kunne henvende seg til Bergens Tidende — kanskje en praktisk nødvendighet, da så mange av stifterne jobbet der allerede.
Liberal opposisjon
Så stramt var avisens grep om venstrebevegelsen i Bergen at redaksjonen presenterte listeforslag foran nominasjonene til valgene på 1800-tallet. Frem til århundreskiftet sendte Bergen aldri representanter til Stortinget fra andre partier enn Venstre — og fenomenale valgresultat kan i stor grad tilskrives aktiv agitasjon fra BTs redaksjon.
De store sakene frem til verdenskrigen var Kongens forhold til Stortinget, og unionen med Sverige. Begge egnet seg godt til polarisering av det politiske landskapet i Bergen. Venstrehøvdingen Christian Michelsen, som nasjonalt ledet en samlingsregjering fra begge fløyer, forsøkte seg også med et sentrumsprosjekt i Bergen — et alternativ som skulle favne bredt og samarbeide med begge sider i politikken. Forsøket endte heller dårlig.
Bergen Venstres flertall utgjorde en radikal gruppe av byliberalere, og allerede før første verdenskrig ble kimen til KrF plantet. Den lavkirkelige lekmannsbevegelsen og konservative kristne følte seg ikke alltid hjemme i partilaget eller i Bergens Tidende, som til tider konkurrerte med det Oslo-baserte Dagbladet om rollen som de kultur-radikales talerør, til forsvar for styggedom som borgerlige giftermål, Alexander Kiellands kontroversielle romaner — og stemmerett for kvinner.
Stemmerettsjubileum
Venstre-jubileet sammenfaller med jubileumsåret for stemmerett for alle kvinner. I Bergen Venstres formålsparagraf het det seg at partiet skulle arbeide for «Udvidelse af Stemmeretten». Kvinnekamp var Venstre-kamp, men Bergen fikk ikke noe eget liberalt kvinnelag for tjue år etter andre byer.
Kvinnehistorikeren Ida Blom har trukket frem det store innslaget av sterke kvinner i Bergen som en mulig årsak. Allerede i 1902 gav Bergen Venstre kvinner like medlemsrettigheter som menn, og 1910 satt det tre kvinnelige bystyrerepresentanter for Venstre. Kvinnebevegelsen i Bergens liberale parti gav seg i stor grad utslag i en borgerlig kvinnekamp for like rettigheter, mens det videre likestillingsarbeidet uteble. Den sosialt radikale kvinnebevegelsen dukket ikke opp i Bergen Venstre før på 1960-tallet.
Borgerlig retning
Arbeiderpartiets inntog i norsk politikk satte spor i Bergen Venstre og i Bergens Tidende. Gunnar Knudsen uttalte at Venstre naturlig burde vende seg mot venstre, men mulighetene for samarbeid med sosialdemokratene forvitret etter hvert som Ap vokste i styrke.
Mens Høyre var hovedfienden og Arbeiderpartiet var små, var viljen til samarbeid til stede. Noen tiår senere var det bergenser og partileder Johan Ludwig Mowinckel som sto i spissen for å kaste Arbeiderpartiets første regjering ledet av den tidligere Venstre-mannen Christopher Hornsrud. Aps fremvekst fratok Venstre posisjonen som det radikale partiet i opposisjon til Høyre, og samtidig ble også Bergens Tidende en mer borgerlig avis.
Radikale intellektuelle
Etter krigen vokste det liberale miljøet i Bergen, både som følge av befolkningsveksten og med grunnleggelsen av Universitetet i Bergen. BT-journalisten Gunnar Garbo trådte inn i Bergenspolitikken, men kom snart på kant med både eget partilag og egen avis. Garbo sto utover på 1960-tallet på samme side som Unge Venstre, som den gang utgjorde partiets venstreradikale fløy. 68-erne gjorde sitt inntog i Norge generelt og Venstre spesielt, men i Bergen kjempet de først i motbakke.
Partilederens NATO- og EF-motstand, og ikke minst forslaget om samarbeid med Arbeiderpartiet gav grobunn for et ønske i lokallaget og i BTs redaksjon om å bytte leder, og Garbo fikk til slutt avløsning. Garbo beskrev Venstre som «det mest borgerlige av de borgerlige partiene i Bergen», og det ble ikke siste gang at Bergens lokale liberalere sto i opposisjon til partiledelsen.
Splittelse og nedgangstid
EF-saken i 1972 rev Venstre i filler på samme måte som den splittet resten av befolkningen. Bergen var en av få kommuner i Norge hvor flertallet støttet norsk medlemskap. Det samme gjorde flertallet av Bergen Venstres medlemmer. Da partisplittelsen var et faktum raknet også lokallaget i sømmene. 11 av 15 bystyremedlemmer meldte overgang til Det Nye Folkepartiet (senere DLF), og Venstre i Bergen gikk fra en oppslutning ved kommunevalget i 1971 på 18 % til en oppslutning på 3,3 % i 1975.
Bergens Tidendes tid som partiavis var over. Avisen endret formålsparagraf og tok steget over i en ny medieverden uten store, partipolitiske aviser. Det er betegnende at det var i BTs kantine at Bergen Venstre delte seg i to og nesten gikk under.
Fortsatt radikal, fortsatt borgerlig
Venstre har aldri reist seg med samme kraft i norsk politikk som partiet hadde før splittelsen i 1972, heller ikke i Bergen. Men verdifellesskapet med Bergens Tidende har vedvart, særlig etter Venstres gjenreising på 90-tallet.
Pendelen har gått fra radikalt opposisjonsparti til borgerlig styringsparti og igjen til grønn miljøopposisjon, men i bunn har det alltid vært ideer og tanker som har holdt seg i 130 år, og som Venstre i Bergen deler med byens største avis: Skepsis til autoriteter, statsmakt og byråkrati, en fandenivoldsk motvilje mot å bli styrt eller fortalt hva man skal mene, gjøre eller bli. Det er noe særskilt bergensk over det hele.
Stian Skår Ludvigsen
Leder i Bergen Venstre
Tallak Rundholt
Venstres gruppesekretær i bystyret
Kronikken er publisert på bt.no 18. juni.