Hurum kommune feirer Stemmerettsjubilèet og i den anledning ble det arrangert festaften i Rådhuset 13. juni. Varaordfører Gunn-Torill Homme Mathisen (V) holdt denne talen.
HISTORISK TILBAKEBLIKK — 100 ÅR SIDEN KVINNER FIKK STEMMERETT
Gratulerer med dagen! I år er det 100 år siden vi fikk allmenn stemmerett i Norge. 100 år siden også kvinner fikk lov til å bruke sin demokratiske rett og stemme ved både kommune- og stortingsvalg. Da hadde mange markante venstrepolitikere og kvinnebevegelsen kjempet for dette i over 30 år. Norge var faktisk et av de første landene i verden som innførte allmenn stemmerett for kvinner.
Mange stae og pågående damer banet vei for hvor vi vi står i dag – og det startet før 1913. De første kravene om stemmerett for kvinner i Norge ble reist i 1880-årene. Menn fikk allmenn stemmerett i 1898. Det vil si at med noen unntak, så kunne menn over 25 år stemme.
Camilla Collett spilte en viktig rolle i den borgerlige kvinnebevegelsens aller første fase. Hun ønsket å frigjøre kvinners følelser. For å få dette til, tok hun en plass i den offentlige debatten, noe som var ansett som svært upassende for en kvinne på den tiden.
I 1854 ga hun ut romanen Amtmandens Døttre og med den ble Collett sikret en plass i litteraturhistorien. Den tok opp et så kontroversielt tema som kvinners manglende kontroll over eget liv og valg av ektefelle.
Da Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884, ble hun utnevnt til æresmedlem. Hun selv og hennes tekster ble viktige som inspirasjon for en yngre generasjon kvinner som kjempet for stemmeretten.
Det var faktisk en mann, Hagbart Berner, som i 1884 ble første formann i nystiftede Norsk Kvindesagsforening. Helt fra starten av var det uenighet mellom han og Gina Krog. Hun ville ha full økonomisk og politisk likestilling mellom kvinner og menn, han ville gå skrittvis fram med kravet om stemmerett. Dette førte til at Gina Krog, kvinnesakens ubestridte leder, grunnla Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Det viste seg etter hvert at det var den trinnvise innføringen av stemmerett for kvinner som førte fram.
Arbeiderkvinnene tok ikke del i stemmerettskampen fra starten av, men dette endret seg fra 1895, da den første sosialistiske kvinneforeningen tilsluttet Arbeiderpartiet ble stiftet. Hver 17. mai fra 1899 av arrangerte arbeiderkvinnene stemmerettstog i Kristiania.
I 1895 fikk kvinner stemme i kommunene for første gang. Temaet var brennevinssalg.
Men det ble uenighet også i Kvinnestemmerettsforeningen. Et flertall ønsket å gå til Stortinget med et forslag om kommunal stemmerett til kvinner som betalte skatt på inntekt som var høyere enn inntekten til menn med stemmerett. Gina Krog kunne ikke støtte noe som gikk bort fra kravet om likestilling. Hun kalte forslaget for et «prutningsforslag», og gikk av som leder.
Landskvinnestemmerettsforeningen ble stiftet med Fredrikke Marie Quam som leder i 1898.
I 1905 leverte Fredrikke Marie Quam 280.000 underskrifter fra kvinner for unionsoppløsningen og mot at kvinner ikke fikk stemme i folkeavstemningen. Med dette beviste de både sitt nasjonale sinnelag og sin politiske interesse. "Kvinnenes folkeavstemning" fikk derfor stor betydning for den videre stemmerettskampen. Til sammenligning stemte 370 000 menn for unionsoppløsningen.
Fra vårt perspektiv er dette imponerende mobilisering. I dag føler oss avhengig av teknologien for å få til ting og synes alt er store reiseavstander.
Kampen fortsatte og i 1907 ble en begrenset stemmerett for kvinner innført.
Kvinnestemmerettsforeningen og Landskvinnestemmerettsforeningen førte stemmerettskampen videre, men særlig i KSF var det mange medlemmer som mistet interessen da de selv hadde oppnådd sine rettigheter. Den begrensede stemmeretten var med på å opprette en kløft mellom borgerlige og sosialdemokratiske kvinner.
Det var sporadisk samarbeid mellom sosialdemokratene og kvinnesaksorganisasjonene, men også uoverensstemmelser og konflikter. Arbeiderpartiets Kvinneforbund, stiftet i 1901, arbeidet for allmenn stemmerett. Forbundet kunne ikke akseptere at skrittvis stemmerett var veien til målet, og at de selv ble holdt utenfor. Der var de og Gina Krog helt på linje.
Gina Krog advarte også mot å stoppe arbeidet etter at svært mange av de kvinnene som hadde engasjert seg i stemmerettskampen fikk stemmerett i 1907. Denne retten var knyttet til at kvinnen enten hadde en viss inntekt, eller var gift med en mann med samme inntekt.
I 1910 fikk Norge sin første første kvinnelige fabrikkinspektør, Betzy Kjeldsberg fra Drammen. Denne stillingen hadde hun i 25 år og hun gjorde en banebrytende innsats på dette området.
I 1911 møtte Anna Rogstad som første kvinnelige representant på Stortinget for Frisinnede Venstre. Hennes dyktighet på Stortinget bidro til et mer positivt syn på allmenn stemmerett for kvinner.
I 1913 vart Gina Krogs kamp endelig kronet med seier. Den 11. juni ble forslaget om kvinnelig stemmerett vedtatt i Stortinget, enstemmig og uten debatt.
Grunnlovens § 50 fikk nå følgende ordlyd:
"Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der."
Det var Gunnar Knudsen og hans flertallsregjering fra Venstre som innførte allmenn stemmerett i 1913, noe som gav kvinner stemmerett på lik linje med menn, 27 år etter at det første grunnlovsforslaget ble fremmet.
Det var mange som kjempet gjennom kvinners rettigheter i samfunnet på slutten av 1800 og starten på 1900 tallet. Fra ulike partier. Det var sentrale politikere i både Venstre, Arbeiderpartiet og Høyre, og kvinner og menn utenfor politikken, som bidro til seieren i 1913. Noen hadde større gjennomslag i sine partier enn andre.
Venstre var først på flere viktige likestillingsområder: Innførte allmenn stemmerett, hadde den første kvinnelige stortingsrepresentant og Venstre hadde den første kvinnelige partilederen; Eva Kolstad.
Venstre har en særdeles stolt historie både i forhold til kvinnesakskampen og bygging av velferdsstaten. Det er viktig å huske at det alltid er noen som må bane vei. Vår generasjon må gi de annerkjennelse. Enten de kjempet i det ene eller andre partiet eller om de var politisk uavhengige.
Den historiske rollen til Venstre har selvsagt ikke alene vært avgjørende. Vi har vært radikale og framtidsrettet sammen med andre konstruktive krefter, ikke minst arbeiderbevegelsen. Men vi har noen av de mest sentrale personene i den historisk viktige kvinnekampen. I dag, som den gang, må vi stå sammen i denne kampen. Det nytter ikke å ta et aleneeierskap til kvinnesakskampen for den kjempes av både sosialistiske og ikke-sosialistiske partier. Av både kvinner og menn.
Likestilling handler om å kunne delta i samfunnet på like vilkår. Likestilling handler ikke om at kvinner og menn, jenter og gutter skal bli like, men at vi har frihet til å utvikle oss og utfolde oss uavhengig av kjønn.
Kvinner tjener 15 prosent mindre enn menn, ifølge Statistisk Sentralbyrå. I Norge. I aksjeselskapene er 83 prosent av styrerepresentantene menn, også det ifølge SSB. I Norge. Mange kvinner jobber ufrivillig deltid. De mister jobber, ansvar og fremtidsmuligheter i forbindelse med graviditet og foreldrepermisjon. I Norge. Vold mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem. Og hverken overgrep eller partnervold tas alvorlig nok i rettssystemet. Det er et likestillingsproblem og det er et samfunnsproblem.
Vi trenger fortsatt likestillingspolitikk. Det er fremdeles forskjeller, massiv urettferdighet og overgrep, både hjemme og internasjonalt. Vi må hindre diskriminering og fremme likestilling på mange ulike grunnlag. Det gjelder både kjønn, etnisitet, religion, seksuell orientering, sosial bakgrunn, funksjonsevne og alder.
En av de kanskje største utfordringene nå er å integrere de som kommer fra land eller vokser opp i miljøer der kvinnerettigheter ikke er et tema. Vi må hjelpe disse kvinnene slik at de også kan få del i de rettighetene våre formødre kjempet fram for 100 år siden. Leve sitt liv som de vil, bruke sine evner og skape seg et godt liv.
Allmenn stemmerett er en viktig forutsetning for det norske demokratiet og det er et viktig symbol på at vi har kommet langt når det gjelder likestillingen i Norge. Men jobben er ikke ferdig en gang for alle. Det er fortsatt en lang vei å gå før alle har like muligheter her i landet.
Vi har overtatt stafettpinnen og skal gjøre det vi kan slik at våre barn kan nyte den samme frihet som oss. Kampen for reell likestilling kjempes hver dag og vi gir oss ikke!
