I år feirer vi at det er 100 år siden alle i Norge fikk stemmerett.
Grunnloven Norge vedtok i 1814 var moderne for sin tid. Allikevel ga den bare 6-7% stemmerett. I 1884 var stemmeretten fremdeles foreholdt de få. Menn over 25 år med fast eiendom, embetsmannsstilling eller som betalte mer enn 500kr skatt om han bodde på bygda, 800kr om han bodde i byen. Regjeringen var utpekt av kongen. De konservative kjempet mot all utvidelse av stemmeretten. De ville ikke ha noe masseherredømme. Alle måtte da forstå at de som betalte skatten til staten også måtte få være de som skulle bestemme hvordan pengene skulle brukes.
Partiet Venstre ble dannet av alle som var i mot embetsmannsveldet. Uavhengig av særinteresse samlet folk seg mot et styre som bestod av rike menn med utdannelse og lojalitet til herremakten fra Sverige. Venstres fremvekst kom på opposisjon mot regjeringens konserverende politikk hvor de høyere embetsmenn talede dansk, må sgu vide.
Det første Venstrelaget ble stiftet i Asker og det første program hadde tre punkt: utvidet stemmerett, oppløsning av unionen med Sverige og lekdommere i rettsvesenet.
Flere og flere krevde at Norge skulle få en regjering som måtte møte for Stortinget og som skulle være ansvarlig overfor dem. Venstre kjempet for folkestyre og til tross for Høyres iherdige motstand, vant Venstre frem og Johan Sverdrup ble Norges første demokratisk valgte statsminister etter revolusjonen med 7.juni-vedtaket. Norge hadde fått folkestyre. Parlamentarisme.
I Sverdrups regjering fra 1885-9 fikk Venstre på plass en allmenn offentlig skole, juryordningen, at man skulle dømmes av likemenn og prinsippet om hemmelige valg. Og presset om å få allmenn stemmerett ble større og større.
Viggo Ullmann, Liv Ullmanns oldefar, var den allmenne stemmerettens og kvinnenes trofaste ridder i alle debatter i Stortinget. Han var pedagog og venstrepolitiker. I 1890 ble saken for første gang satt på dagsorden i Stortinget. Debatten gikk over to dager. Kirkens menn var rasende. Embetsmennene og Høyre var bekymret. De så for seg at stemmerett for kvinner ville oppløse familiene, det ville bryte med naturens orden. Veterinærdirektør O.Malm var en av dem: "Kvinnebevegelsen er det moderne samfunns hovedsykdom, den er verre enn syfilis, alkoholisme og tuberkulose. Ti mot disse gives der dog råd. Men feminismen er bare råttenskap, oppløsning, utslettelse av menneskenes lykkegrunnvold: forskjellen mellom kjønnene." Kvinnen skulle passe hjemmet. Den rike mannen samfunnet.
Viggo Ullmann understreket da at det er nettopp det at det forskjell på menn og kvinner som er poenget. Forskjellheten er berikende. Løsningen av fattigdomsspørsmålet, ulikhetsspørsmålet og fredssaken, nevnte Ullmann, ville være saker som ville komme nærmere løsning om kvinner fikk stemme. Kvinnene måtte regnes som borgere. Samfunnet styrt av menn hadde store svakheter og mangler. Fattigdom, ulikhet, utnytting, sykdommer, barn som ble forsømt. Alle kjenner bildet av Albertine hos politilegen.
Camilla Collett og Henrik Ibsen snakket kvinnesak. Bjørnstjerne Bjørnson samlet 1000-vis av mennesker når han talte offentlig. Temaene var unionsoppløsning, maktspredning, respekt og dannelse; Venstrepolitikk.
Camilla Collett kjempet ikke selv for de konkrete sosiale og politiske reformene, hun kjempet for å få frem hvordan manglende respekt for det allmenne menneskeverd får betydning for mennesker, deriblant kvinners, forståelse av eget verd. Akkurat dette er kjernen i mitt politiske engasjement i dag. Vi må alle føle vi er viktige og at vår stemme betyr noe.
Det var altså de med innsikt i pedagogikk som gikk foran. Som Anna Rogstad, første kvinne på Stortinget sa: "Vårt problem er gjenfortellingen, at vi reproduserer, aper og lærer utenat. Mennesker er (nemlig) ikke først og fremst satt til i denne verden at repetere andres tanker. Der skal stilles krav til en selv. Man har at gi en personlig innsats i livet, uttrykke egen personlig mening, eget syn. Dette må barna vennes til. Dette må de utrustes til å kunne gjøre."
I stedet for å pugge bibelen og de danske lovtekster, ble nordmenn satt i stand til å ta egne, informerte valg. Det ble forståelse for at det var et gode for hele samfunnet jo flere som kunne delta.
Så, flere menn fikk stemmerett i 1898, kvinner med formue fikk stemmerett i 1901 og i 1913 kom endelig stemmerett for alle. Allmenn stemmerett førte med seg at alle måtte bli mer lydhøre for de forskjellige velgeres utfordringer.
I Norge i dag er det mange som ikke stemmer. Langt færre enn i Sverige og Danmark. Vi i Venstre mener noe av grunnen er den systemtankegangen som nå preger Norge mer og mer. Offentlig ansatte, ikke minst i skoleverket, blir styrt med uendelige nye rundskriv, det skal måles og rapporteres på alle bauger og kanter. Tiden til å utøve yrket, å gi barn og ungdom ballast til egne valg blir mindre. La oss feire 100-års jubileet for allmenn stemmerett med å løfte høyt hvor viktig det er at vi alle får best mulig grunnlag og selvtillit til å gjøre opp vår egen mening.
Siri Engesæth
Stortingskandidat for Venstre