I august 2005 la byrådet i Oslo, som da bestod av Høyre og Fremskrittspartiet, frem en sak for bystyret med forslag om å flytte Munch-museet fra Tøyen til Vestbanetomta like ved Rådhuset. Debatten raste både før og etter at saken ble lagt frem. Hvor hørte Munch-museet hjemme?
Da saken kom til behandling i bystyret i desember 2005, var det fremdeles uavklart hvor flertallet ville lande. De blå stod fast på sitt forslag om Vestbanen, de røde var like tydelige på at Tøyen var eneste mulige alternativ.
Ola Elvestuen var i 2005 to år inne i sin første bystyreperiode. Venstre med sine tre representanter satt i posisjon til å avgjøre saken. Hva ville Venstre gjøre? NRK Østlandssendingens reporter Olav Juven, mannen som alltid er der det skjer i Oslo-politikken, stod og ventet på gangen mens Venstre hadde gruppemøte. Da Ola Elvestuen kom ut fra møtet, var utfallet spennende. Så ble beslutningen kunngjort: Venstre gikk inn for å legge Munch-museet til Bjørvika!
Kulturbydelen Bjørvika
Kritikken raste. Hva var dette? Så hva var bakgrunnen? Venstre stod gjennom mange år i første linje i kampen for å realisere Fjordbyen, å åpne byen mot fjorden og erstatte en ørken av asfalt og betong med boliger, strandpromenade, grøntområder og kultur. Partiet ville gi operaen selskap av andre viktige kulturinstitusjoner, samtidig som man ville ta vare på områdets unike middelalderhistorie.
Den nye bydelen Bjørvika var på dette tidspunkt stort sett bare streker på kartet. Fra et gjørmete krater i strandkanten hadde riktignok Operaen begynt å reise seg som en marmorhvit klippe mellom containere, motorvei, forurenset fjordbunn, støv og støy.
Edvard Munchs uten sammenligning mest kjente motiv, Skrik, er hentet fra Ekebergskrenten i Oslo. Fjordbukta man ser i bakgrunnen er Bjørvika. Kunne man finne en bedre begrunnelse for å legge museet nettopp her?
Bystyret lot seg ikke overbevise, og behandlingen endte med at Venstres tre representanter var de eneste som gikk inn for Bjørvika.
Museumskabalen
Så gikk det en tid. Arbeidet med et nytt museum på Tøyen skred langsomt fremover, og ingen kunne beskylde Høyre/Frp-byrådet for å være overivrige i tjenesten når det kom til å utrede et nytt museum. Samtidig hadde beslutningen om å bygge nytt Deichmanske hovedbibliotek på Vestbanetomta gått av sporet. Staten slet på sin side med å få plassert det nye Nasjonalmuseet for kunst — det ble mye tull på Tullinløkka.
Så smalt en bombe: Onsdag 18. mai 2008 hadde byrådsleder Erling Lae og kulturminister Trond Giske invitert til pressekonferanse i Munch-rommet i Oslo Rådhus. Der lansert de den i ettertid så berømte "museumskabalen".
I korte trekk gikk den ut på at Oslo kommune tilbød seg å selge Vestbanetomta tilbake til staten, slik at Nasjonalmuseet kunne plasseres der. Salget inngikk i en rokade der Deichmanske hovedbibliotek, som var vedtatt lagt til Vestbanen, ble flyttet til Bjørvika. Og så, den store overraskelsen: Munch-museet skulle få bli med på lasset, og skulle oppføres i Bjørvika!
Trond Giske, Erling Lae og flere andre stod i kø for å ta æren for det politiske håndverket. Giske hevdet at det hele var hans ide, mens byrådet på sin side lot gode kontakter i Aftenposten fortelle "historien bak avtalen".
Jokeren
Men var det virkelig slik? Hadde Venstre sittet med hendene i fanget etter at partiets Bjørvika-forslag ble nedstemt i 2005? Selvsagt ikke. Byrådet trengte Venstres støtte for å legge Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika i stedet for på Vestbanen, som var deres viktigste beveggrunn for å gå inn for avtalen. Hva var Venstres svar?
I hemmelige forhandlinger mellom byrådet og Venstre, stilte Venstre et krystallklart krav: Skulle Deichman flyttes, skulle også Munchmuseet følge med til Bjørvika!
Byrådet gikk etter harde forhandlinger med på dette. Men utad ble det hele fremstilt som en enighet mellom byrådet og kulturministeren. Venstre fikk ikke så stor oppmerksomhet, men kunne glede seg over at partiet nå hadde sikret flertall for sitt forslag til lokalisering av Munch-museet. Bare lille Østkantavisa minnet om at det var Venstre som i sin tid lanserte forslaget om å legge Munch midt i Skrik.
Lambda
Byrådets nye forslag kom på bystyrets bord i september 2008. Venstre gratulerte de andre partiene med sine nye standpunkter, og stemte entusiastisk for Bjørvika. Både byrådspartiet Frp og SV endte sammen med Høyre og Venstre opp med å gå inn for Bjørvika som lokalisering.
Arkitektkonkurranse ble på rekordtid gjennomført i regi av Oslo Havn. Vinnerutkastet ble Lambda. Forslaget var omdiskutert i alle partier, men ble vedtatt i bystyret i 2010.
Så var det årsmøter i Oslo-partiene foran valget i 2011. Både Frp og SV endte opp med å vedta at de ville gå til valg på å reversere Lambdavedtaket, og heller bygge museum henholdsvis på Tullinløkka og Tøyen. For Frp var det viktigst at museet ble billigst mulig.
Valgresultatet tilsa at flertallet for Bjørvika var borte. For Frp var det å blokkere Lambda i Bjørvika så viktig at partiet valgte å gå ut av byrådet. Venstre og KrF kom inn i stedet. SV, Ap og Frp gikk senere på høsten sammen om å stemme ned reguleringsplanen for Lambda, som nå lå klar til behandling i bystyret. Samtidig ble det fattet vedtak om omfattende utredning av Tøyen og Tullinløkka.
There and Back Again
Så, i mai 2013, snudde SV igjen, og byrådet fikk betalt for sin tålmodighet i å snakke med de øvrige partiene for å forsøke å finne en løsning. Flertallet var på plass igjen. Her skal kulturbyråd Hallstein Bjercke fra Venstre, byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre og SVs Marianne Borgen sammen ha ros for løsningen som til slutt kom på plass.
Gratulerer Oslo. Gratulerer Munch. Og gratulerer Venstre!
