Et arbeidsliv for vår tid
Ved å ta eierskapet til «Den norske modellen» skaper LO og Arbeiderpartiet et inntrykk av at Venstres forslag til endringer i arbeidslivspolitikken er å anse som angrep på selve grunnlaget for den norske velferdsstaten. I virkeligheten er det motsatt: Venstres forslag til en ny arbeidslivspolitikk er en fortsettelse av det som Venstre har kjempet for helt siden partiet la grunnlaget for dagens arbeidslivsmodell.
I 1935 var det regjeringsskifte i Norge. Johan Nygaardsvold tok over som statsminister, og markerte overgangen fra det som sosiologen Rune Slagstad har kalt «Venstrestaten», til «Arbeiderpartistaten». Bare få dager før regjeringsskiftet ble Hovedavtalen underskrevet. Selve grunnloven i norsk arbeidsliv. Det tok den såkalte Arbeidsfredskomitéen, anført av Venstre-mannen Paal Berg, flere år å få kjempet den fram. Motstanden var å finne både hos det radikaliserte Arbeiderpartiet, som anført av Martin Tranmæl avviste «ethvert klassesamarbeid», og hos de borgerlige, som ønsket konfrontasjon og «arbeidsfrihet».
Hovedavtalen la Venstres arbeidsfredslinje til grunn. Den representerer et historisk kompromiss mellom arbeid og kapital, som har sikret Norge både effektiv produksjon og et velorganisert arbeidsliv. I Politisk kvarter for et par dager siden trakk statsminister Stoltenberg fram trepartssamarbeidet som selve særtrekket ved den «norske» modellen.
Siden den gang har Venstre vedblitt å være en aktiv bidragsyter til en stadig mer robust og utbygd velferdsstat. For eksempel med Folketrygden, som Venstre var initiativtaker til, på et tidspunkt hvor fagbevegelsen ønsket en ordning forbeholdt partene i arbeidslivet, og høyresida ville ha en innskuddsordning. Venstre ville at Folketrygden skulle gjelde for alle, og slik ble det også til slutt.
Ved siden av trepartssamarbeidet er det to prinsipper som har vært viktige for Venstre i arbeidslivspolitikken: Universelle velferdsordninger, og en uavhengighet overfor partene i arbeidslivet. Det betyr at Venstre ofte, men ikke alltid, har gjort felles sak med fagbevegelsen.
LO forsøker imidlertid å skape et annet bilde: «Det er liten tvil om at Venstre er Stortingets mest fagforeningsfiendtlige parti. Partiet er stort sett mot hele systemet som er bygget på fagforeninger og kollektive rettigheter. De eneste arbeidstagerne Venstre har hatt omsorg for er de uorganiserte», uttalte LOs nestleder Tor-Arne Solbakken til Aftenposten 14. april.
Utspillet er bare ett av svært mange den siste tida hvor LO og Arbeiderpartiet har forsøkt å skape et inntrykk av at de er forsvarere av velferdsstaten mot fiendtlige angrep fra en uforstående opposisjon i ledetog med sagbruksmester Gyldentand og likesinnede. Men selv om arbeidsmiljøloven stort sett har vært uendret siden den kom i 1977, lever vi ikke på 1970-tallet lenger. LO og Arbeiderpartiet forsøker å gi oss inntrykk av noe annet, ved å kalle ethvert forslag om tilpasninger til dagens arbeidsliv for «en brutalisering av arbeidslivet». I dag foregår mye av verdiskapningen i små bedrifter, med andre behov og utfordringer enn 70-tallets store industrikonsern.
Trondheim Kommune ble nylig anmeldt for 26 100 brudd på arbeidsmiljøloven innenfor det kommunale tjenestetilbudet. Mange av bruddene skyldtes brudd på reglene rundt søndagsjobbing.
I dagens familier er normen at begge foreldre er utearbeidende, og hvor mange etablerer seg og får barn samtidig med at de er i gang med en yrkeskarriere. LO-leder Gerd Kristiansen hevder at 37,5-ukers arbeidsuke i seg selv burde være tilstrekkelig til å kombinere familieliv med full jobb, men det er vanskelig for småbarnsforeldre å få hverdagen til å gå opp når arbeidstida er 8 til 16. Det burde ikke overraske at mange, og da særlig kvinner, velger å gå inn i redusert stilling i slike faser.
Og da er vi inne ved kjernen av problemet: Dagens arbeidsmiljølov er foreldet. Venstre ønsker å gi arbeidstaker og —giver større fleksibilitet innenfor en enkel, men streng arbeidsmiljølov. Det betyr at det innenfor en gjennomsnittsberegning av fireukers arbeidstid i større grad skal være opp til arbeidsgiver og —taker å avtale fordelingen av arbeidsdagen. Det vil gi en hverdag som er bedre tilpasset småbarnsfamilier og alle som ønsker en fleksibel hverdag. Dermed vil det også legge opp til et mer likestilt arbeidsliv, fordi det blir lettere å kombinere heltidsstilling med familieliv. Det vil også gjøre det enklere for bedrifter som i løpet av en periode har varierende behov for arbeid.
Den store endringen er at fagbevegelsen ikke lenger vil få vetorett i forbindelse med for eksempel turnusordninger, som må bestemmes lokalt. Men arbeidsmiljøloven vil fremdeles gi arbeidstakerne beskyttelse ved at det legges begrensninger på den totale arbeidstida i et gitt tidsrom. Ved at loven gjøres mer fleksibel, vil vi også gi store grupper arbeidstakere mulighet til å komme inn under arbeidsmiljøloven igjen. Vi vet også at grupper med fleksibel arbeidstid har redusert sykefravær sammenliknet med andre arbeidstakere.
I tillegg vil Venstre gi en generell adgang til å ansette midlertidig i 12 måneder, men samtidig stramme inn slik at maksimal varighet reduseres fra dagens fire år til to år. Slik vil vi både gjøre det lettere å komme inn i arbeidslivet, samtidig som vi vil komme det utstrakte misbruket av midlertidige stillinger, som vi blant annet ser i akademia, til livs.
LO opplever at de blir frarøvet makt gjennom Venstres forslag. Men forslagene til endring av arbeidsmiljøloven, med lokale avtaler innenfor rammene av en mer fleksibel, men streng arbeidsmiljølov, gir større handlingsrom for den enkelte arbeidstaker. Og det er vel egentlig også hensikten med fagforeningene?
Derfor hadde det vært så fint om LO kunne legge demagogien av seg, og heller gå inn for et konstruktivt samarbeid med Venstre og de øvrige av opposisjonens partier. Det hadde alle parter i norsk arbeidsliv vært tjent med.
Trond Åm
Idéhistoriker og fylkesleder i Sør-Trøndelag Venstre
Kronikk i Klassekampen 5. juni 2013.