I dag vedtar Oslo bystyre endelig lokalisering av det nye Munchmuseet. For meg har det viktigste vært å få på plass et nytt museum så raskt som mulig, til riktig pris og med den kvaliteten som Munchs kunst fortjener. Det siste halvannet året har vært som en berg- og dalbane, med bratte oppturer og stor fallhøyde. Det er den vanskeligste politiske saken jeg har arbeidet med. Det har vært pinlige øyeblikk og konstruktive øyeblikk. Brikkene falt til slutt på plass fordi vi løste dem én etter én — steg for steg.
Først lagde vi et grundig svar på bystyrets bestilling fra desember 2011 om å utrede nye alternativer. Disse utredningene ga oss et godt kunnskapsgrunnlag. Deretter søkte vi kulturministeren om statlig medfinansiering, og vi satte i gang utredninger av en ny organisasjonsform. Til slutt fant også lokaliseringsspørsmålet sin løsning.
Politikk er på sitt vakreste når man klarer å skape slike kompromiss, som gjør at alle står igjen som vinnere. At vi skulle klare det i denne saken — Oslopolitikken største gordiske knute — var det få som hadde trodd. Jeg har hele tiden vært optimist, og beholdt troen på at en løsning var mulig. I dag har jeg lyst til å rette en stor takk til de av bystyrets representanter som har lagt ned stridsøksen, hevet seg over forsvaret for sine særstandpunkter, og dermed sørger for en løsning til beste for byen, for utviklingen av Tøyen og for Munchs kunst.
Dette er en historisk dag. Gjennom politikk skaper vi bygningene — deretter skaper de oss. I dag er jeg glad.