En av grunnpilarene i et demokrati er at du velger noen til å ta makt og ansvar, og at du skal kunne kaste den som gjør en (for) dårlig jobb. Denne muligheten har vi mer eller mindre mistet når det gjelder sykehus-Norge. Ingen vet lenger hvem som står bak hva, ingen bestemmer hvor man skal. Dessuten finnes mange ledelsesnivåer, men ingen ansvarslinje som tar vare på dem lenger nede i systemet. Stedlig ledelse er likesom litt gammeldags på norske sykehus.
Utviklingen gir grobunn for dårlig ledelse og en frykt- og fortielseskultur. Dette koster dyrt, ikke bare i kroner og øre, men først og fremst i form av en økende tillitsbrist mellom grunnplanet — altså helsearbeidere, leger og pasienter — og ledelsen av helsebyråkrater og politikere. Regjeringen må slutte å leke gjemsel før systemet tar knekken på menneskene, ressursene og engasjementet.
Sniksentralisering og ansvarspulverisering
To eksempler fra de siste årene illustrerer ansvarspulveriseringen i helsevesenet.
1. Det foregår en sniksentralisering av norske sykehus uten at landets folkevalgte noensinne har vedtatt en slik sentralisering. Det finnes ingen helhetlig plan for hvordan sykehus-Norge skal se ut, hvor mange sykehus vi skal ha og hva de skal inneholde. Pådriverne for avvikling av lokalsykehus rundt omkring er den administrative ledelsen i de regionale helseforetakene i samspill med helse- og omsorgsdepartementet, uten at det er klart hvem som bestemmer.
Faktum er at lokale sykehus stykkevis tømmes for innhold, for øyeblikket for eksempel i Bærum og på Kongsberg — uten at dette er forankret i verken åpne prosesser eller politiske beslutninger. Nylig sa øverste leder for Vestre Viken (Helse Sør-Øst) Nils Fr. Wisløff under en presentasjon for Røyken kommunestyre at foretaket hans har fått i oppdrag av departementet — altså et Arbeiderparti-ledet departement — å utrede avvikling av Kongsberg sykehus. Utad avviser Arbeiderpartiet i Buskerud at de vil legge ned sykehuset. Tåkeleggingen gjør det umulig for vanlige folk å følge med på hva som egentlig skjer med helsetilbudet i nærmiljøet deres og hvem som har ansvar for det.
2. Antall sykehussenger er blitt redusert dramatisk de siste 10 årene. Hvorvidt denne utviklingen er riktig eller gal, er ikke poenget her. Saken er at ingen politiker noen gang har bestemt sengekuttet. Ingen beslutning, ingen ansvarlig. Burde ikke Stortinget legge noen overordnede føringer? Skal vi virkelig ha det slik i en av Norges viktigste og samtidig mest kostbare tjenesteområder?
Bortkastede midler
«Aldri har så mange offentlige midler blitt kastet bort på elendig planlagte, håpløst kostnads-drivende og unyttige prosjekter, og det uten at noen av de som har stått i spissen for dette har måttet stå til ansvar for sine handlinger», skrev professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk i en kommentar på kronikken hans på NRK Ytring forleden. Han er bare en av mange leger som gjør opprør og som krever at politikerne må ta tilbake styringen.
Siden politikerne har sluttet å styre, er det i økende grad pengene som rår. Under de rødgrønne har norske sykehus fått preg av å være produksjonsbedrifter.
Vi har fått et helsevesen som ser på pasienter som lønnsomme eller ulønnsomme. Det er noen åpenbare problemer med finansieringsregimet. Overskudd og underskudd styrer behandlingen i større grad enn det faglige behovet og omsorg for pasienten.
Oppmerksomheten vekk fra pasientene
Mye tyder på at de letteste pasientene prioriteres framfor de mer ressurskrevende som gir mindre penger i kassen. Dessuten er det avdekket fusk med ventelister, en økning av de mest lønnsomme diagnosene og en voksende byråkratisering. Over 600 såkalte «kodere» jobber fulltid med å beregne verdien av norske sykehuspasienter. Dette til tross, bruker legene mindre og mindre tid på behandling og mer tid på byråkrati og koderapporteringen. Tanken var å gjøre systemet mer effektivt, få ned helsekøene. 15 år etter må vi være ærlige og innse at dagens finansieringsordning ikke kan fortsette uendret.
Økonomifokuset på den ene siden og et økende kontroll- og rapporteringsregime på den andre siden trekker oppmerksomheten bort fra det som skal stå i sentrum: møtet mellom pasient og lege, behandling av mennesker som trenger medisinsk hjelp. Nå er det på tide å justere kursen.
Ta politisk styring tilbake
Hva kan så gjøres? Jo, en god del. Vi kan starte med å lage en nasjonal plan for sykehusstrukturen, behandlingstilbudet og prioriteringene i helsevesenet som vedtas av Stortinget. Vi kan tvinge de regionale helseforetakene til å gjøre budsjetter, regnskap og lignende tilgjengelig for allmenheten for å skape større åpenhet rundt vedtak og oppfølging av vedtak. Vi kan definere lokalsykehusenes fremtidige rolle og innhold. Dette bidrar til klarhet, forutsigbarhet og god akuttberedskap over hele landet. Vi kan legge til rette for at lokalsykehusene avlaster universitetssykehusene ved at enkelte spesialiserte oppgaver legges ut til ulike lokalsykehus. Vi kan flytte mer makt og flere avgjørelser fra de regionale helseforetakene ned til det enkelte sykehus. Dessuten bør dagens finansieringssystem for sykehusene opp til debatt. Stykkprisandelen bør ned.
Og så må vi gjøre noe med byråkratiet. I dag sitter leger og sykepleiere og gjør alt for mye papirarbeid. Venstre mener vi må sette ned en kommisjon som gjennomgår alle resultatmål, lover, forskrifter og regelverk med mål om å redusere unødig byråkrati i helsevesenet. De aller fleste regler, rapportering og rutiner har gode intensjoner, men vi tror en kommisjon vil foreslå viktige forbedringer.
Vi må få tilbake politisk styring over helsesektoren. Men da må Jonas Gahr Støre snart komme ut av gjemmestedet sitt og begynne å ta ansvar.
Trine Skei Grande, leder Venstre
Rebekka Borsch, stortingskandidat Buskerud Venstre