Slo et slag for demente og pårørende

Min mor var bare så vidt over 60 år og så omtrent ut som jeg gjør nå, da hun ble rammet av demens. Hun var sprek og rask og så ikke det minste forvirret ut. Hun ble taus. Min far måtte passe godt på. Da han døde kunne hun ikke bo hjemme lenger. Den gang på 80-tallet innebar det låste dører. Pasientene måtte følges når de var utendørs. Dersom ingen hadde tid, kom de ikke ut, sa Inger Johanne Bjørnstad fra Stortingets talerstol.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**

 Inger Johanne Bjørnstad har møtt som vararepresentant i Stortinget siste uke. Hun stilte spørsmål om sporingsteknologi og demens.

Inger Johanne Bjørnstad har møtt som vararepresentant i Stortinget siste uke. Hun stilte spørsmål om sporingsteknologi og demens.
Foto: Venstre

Innlegg til endring i lov 2. juli 1999 nr 63 om pasient- og brukerrettigheter

President,
Komiteen har kommet med en enstemmig tilråding og Venstre er enig i det aller meste i innstillingen og i lovforslaget. Jeg har likevel, på vegne av Venstre, lagt fram forslag om en liten justering. Dette vil jeg komme tilbake til.

Det er etter min oppfatning særlig to forhold som er viktige med denne lovendringen. At ny teknologi kan tas i bruk på nytt område, og at det må bli tatt i bruk på en slik måte at det skaper ryddige og trygge forhold omkring bruken.

Jeg må minne om, president, at det er ikke bare eldre mennesker som rammes av en form for demens. Min mor var bare så vidt over 60 år og så omtrent ut som jeg gjør nå, da hun ble rammet. Hun var sprek og rask og så ikke det minste forvirret ut. Hun ble taus. Min far måtte passe godt på. Da han døde kunne hun ikke bo hjemme lenger. Den gang på 80-tallet innebar det låste dører. Pasientene måtte følges når de var utendørs. Dersom ingen hadde tid, kom de ikke ut.

Selv om man i dag ikke låser døren, er likevel begrensningene og engstelsen der. Jeg er meget glad for at vi i dag har muligheten for å gi disse menneskene noe av friheten tilbake. At de ikke må være avhengig av at noen har tid til å følge med for å kunne komme ut. For pårørende, som har bruker boende hjemme hos seg, gir det også en form for frihet, frihet fra den stadige angsten for at den kjære skal ta seg en tur og ikke komme tilbake.

Jeg har så mye tro på folk, både pårørende hjemme og ansatte på sykehjemmene, at dette ikke blir noen sovepute, men er en mulighet til å skifte fokus. Ta fokus vekk fra angsten for hva som kan skje, og over til å se personen.

Da er det viktig å ha tydelige regler for bruken. Det er helt nødvendig for at tiltaket skal kunne virke etter hensikten. Vi må føle trygghet for brukeren eller pasienten, men også for at informasjonen kun brukes til det som er nødvendig for pasienten. Jeg syns det er gjort godt rede for disse problemstillingene i innstillingen. Venstre har likevel behov for å tydeliggjøre grunnlaget for å ta i bruk dette tiltaket, slik at misforståelser kan unngås. Jeg har selv vært pårørende og mener det både er riktig og viktig at en innhenter pårørendes samtykke når en skal innføre bruk av tekniske innretninger for å spore en pasient.

Jeg foreslår derfor at følgende setning tas inn som andre setning i første avsnitt:
«Der det er mulig skal det innhentes samtykke fra pasientens nærmeste pårørende.»
Likeledes strykes siste setning i andre avsnitt. Og med dette tar jeg opp eget forslag.

Innlegget ble holdt av Inger Johanne Bjørnstad, Akershus Venstre.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**