Etter at en student i Oslo stod frem med fullt navn som sexarbeider, har det rast en debatt i Bergens Tidende om hvorvidt prostituerte gjør det frivillig eller ikke. Jeg tror BT-kommentator Maria Dyrhol Sandviks nyanseringer er gode. Det finnes mennesker som ser på det å selge sex som det beste alternativet, det finnes mennesker i fattigdom uten særlig med valgalternativer og det finnes mennesker som er offer for menneskehandel og som derfor tvinges til å selge sex fordi de er i en sårbar situasjon.
Diskusjonen om et fritt valg eller ikke, er både interessant og nyttig. Samtidig er det godt dokumentert at kvinner og menn som selger sex, gjør det av høyst ulike og sammensatte årsaker. Debatten om sexkjøp bør komme inn på et spor der vi diskuterer hvordan vi best hjelper de menneskene som virkelig trenger hjelp.
Etter at sexkjøpsloven trådte i kraft, har personer som selger sex i Norge, blitt mer og mer avhengig av halliker og skjulte nettverk. Tidligere var dette større fokus på at personer som selger sex også har rettigheter, de skulle ikke voldtas, utnyttets fysisk og økonomisk, og de skulle få helsehjelp. Når markedet blir dratt under jorden er det blitt vanskeligere å å søke hjelp, enten medisinsk, politifaglig eller juridisk. Sexkjøpsloven gjør veien ut av prostitusjon vanskeligere og setter mennesker i en enda vanskeligere og mer risikofylt situasjon. Hva slags lovverk vil vi egentlig ha: Et som stiller seg på de svakestes side eller et med et lovverk der moralismen rår?
Sexkjøpsloven var primært ment å være normdannende og å bidra til å redusere etterspørsel. Den var og er imidlertid svakt fundert i vitenskaplige fakta. Per i dag har sexkjøpsloven ikke bidratt til redusere etterspørselen etter sex i særlig grad, fordi det allerede før loven var dokumentert at det er et fåtall norske menn som kjøper sex. Det er imidlertid grunn til å tro at det finnes en flergangskjøpergruppe, og det er ingen ting som tyder på at etterspørselen i denne gruppen har blitt redusert som følge av loven og håndhevelsen av denne. Dersom man virkelig vil gjøre noe med etterspørselen, må andre verktøy tas i bruk i forhold til flergangskjøperene. Men dette har ikke skjedd, utover driften av en statlig nettside, uten påviselig effekt.
Loven har imidlertid vært normdannende på en utilsiktet måte; det aksepteres at personer som selger sex skal tåle stor risiko og manglende rettigheter, som en bieffekt av kriminalisering.
Noen sier at man må knuse egg for å lage omelett, men en slik tilnærming til sexkjøp er både krenkende og instrumentell overfor de berørte menneskene. Sexkjøpspolitikken bør handle om å vise solidaritet med de sårbare stigmatiserte, rett og slett. For oss i Venstre kommer enkeltmennesket først. Derfor bør sexkjøpsloven fjernes og innsatsen for å bistå de svakeste, økes.
Åsta Årøen
2. kandidat til Stortinget for Venstre i Hordaland
Dette innlegget var på trykk i BT lørdag 25.mai.