Fra leserinnlegg:
Noen har motforestillinger mot at det veives med andre lands flagg for å hylle Norge på Grunnlovsdagen. Motforestillingene er vel å regne som en selvmotsigelse hvis man selv feirer dagen og har fått med seg Grunnlovens basis; frihet, likhet og brorskap. Altså selve innholdet i 17. mai. Man burde dessuten være glad for at folk fra andre land viser oss oppmerksomhet på Dagen og minner oss om at vi som nasjon også står i en internasjonal sammenheng.
I 1991 var jeg med en norsk delegasjon på ti personer invitert av borgermesteren i Cleveland (Ohio) til å delta i markeringen av 4. juli. Vi skulle overhøre hans tale for dagen i parken og barbecuen etter paraden, og vi skulle delta med norske flagg og lett folkedans. Ikke fryktet vi dengang at noen skulle mislike norske flagg i toget, og ikke så vi et eneste tegn til det. Neida, det ble applaudert hele veien.
I 2014 er det 200-årsjubileum. Vi kan få enda mer internasjonal oppmerksomhet her på berget. Da er det på tide å vise at vi er modne for den liberaliteten Grunnloven uttrykker. Vi bør slappe litt mer av, bli mer selvsikre enn selvgode, og ikke føle oss truet av noen fremmede flagg. Det er overveiende grunn til å tro at disse hyller Norge, og slett ikke vil provosere, enn si invadere.
La oss reflektere mer over at vi er en fri, demokratisk nasjon, som vår etter vår kan profilere barna og framtida. La oss være takknemlige for at verden viser oss oppmerksomhet og hyller oss for det. For det er fortsatt mange land som bare har oppnådd å bli definert som egen stat eller nasjon, men ennå ikke fått på plass det innholdet vi faktisk feirer. Noen land er diktaturer, ensrettet, og vil nettopp viske ut variasjoner og mangfold. Hvis vi forholder oss til vår egne grunnprinsipper og er rause mot våre gjester, kan 17. mai framstå som noe langt større og viktigere enn en norsk nasjonaldag.