Vi avgrenser oppgaven foran oss til noe lokalt og umiddelbart. Vi definerer oss ut av det bakenforliggende og virkelige problemet og overlater menneskene til deres egen tilsynelatende uovervinnelige skjebne som utstøtte, fordrevne, mindreverdige og håpløse. Nasjonale og lokale politikere bruker sitt «engasjement» i saken til å krangle om hva som kun kan ansees som detaljer i fullstendig misforståtte, meningsløse og verst av alt umenneskeliggjørende renovasjonstiltak.
Det skjærer meg dypt i hjertet når politikere tillater seg å diskutere i hvilken grad man skal kunne tillate tigging og hvem som har ansvaret for å beslutte dette. For la meg oversette hva dette egentlig betyr; i hvilken grad skal vi tillate uendelig menneskelig nød og desperasjon å synes i Norges gater? Når man velger å bo (tenk på hvor du selv sov i natt, tok deg en dusj, hentet frem rene klær for dagen), ja bo under Sinsenkrysset, og forsøker å tjene nok penger til å holde seg i live ved å tigge penger i Oslos gater, ja da snakker vi ikke om en noe alternativ livsstil og en arbeidshverdag med stor grad av selvstendige oppgaver og frihet, ei heller om et uttrykk for opprørsk misnøye ved tilsmussing av det offentlige rom.
Nei, dette er medmennesker, dine og mine like, i aller ytterste nød og desperasjon. Men helt uten å komme til denne erkjennelsen, håper effektive politikere snart å kunne børste hendene etter å ha sopet Europas søppel sammen og feiet det godt under det store og støvete teppet kjent som «dette-kan-ikke-løses-her». Og så lar vi alle populistiske og selvgode tanker danse over teppet til bulene som dannes fra haugene under det nesten ikke synes lenger. Og snart setter uansett de virkelig store valgkampsakene inn.
Personlig synes jeg ikke disse «tiltakene» er noen god idé. Jeg synes vi som medmennesker, som europeere og som norske politikere må erkjenne at denne utfordringen, som titter på oss fra pappesker under Sinsenkrysset og opp fra fortauet ved siden av et krøllete pappbeger med noen enslige mynter i, er så uendelig langt større enn nettopp det. Europas utstøtte og fordrevne står midt på stuegulvet vårt, og det eneste vi får oss til å si, og si høyt, er at «dette liker vi ikke» og «sånn vil vi ikke ha det». Vi sier at det er ikke bra for noen å leve slik som romfolket gjør her i Oslo; boende på gata, tiggende, og uten verdighet. Det er egentlig ikke noe galt i å mene det. Det er sant at vi ikke liker det, det er greit at vi ikke liker det, det er fryktelig uverdig og det er helt riktig å gjøre noe med det. Det er en viktig erkjennelse å komme til.
Men, elefanten i rommet, den er der fortsatt, ruvende, pressende, prustende. Den elefanten vil ikke effektive lokalpolitikere klare å fjerne ved å rydde romfolket i Oslo ut av forlatte boliger, parker og veianlegg, med håp om å fordrive dem hjem til et lutfattig Romania. Nei, den elefanten har stått der for lenge, men blir bare i svært korte øyeblikk anerkjent der den står grå, tung og sørgmodig, her og rundt om i Europas mangfoldige stuer. Men den blir aldri anerkjent lenger enn at vi bare så vidt ser at den fortsatt står der, før vi raskt vender oss bort igjen og mot det vi føler er langt viktigere saker som dessuten angår oss mer direkte. For denne elefanten er så stor, så vanskelig, og vi synes egentlig ikke at dette er vår elefant i det hele tatt. Og så er den som så mange andre elefanter mye lettere å betrakte på avstand. Ja, da kan den faktisk nesten synes mulig å håndtere, altså så lenge den er så langt borte at den er der den kommer fra.
Det er altså når den ikke står midt på stuegulvet vårt her hjemme og lukter stramt av elefant og puster deg varmt og klamt opp i ansiktet, sånn som den gjør akkurat nå. Europa tynges av enorme økonomiske vansker, skyhøy arbeidsledighet og en befolkning som mister sine sosiale rettigheter. Folk raser og yter et massiv press mot myndighetene for å kreve sin rett. Når massene lider levnes intet rom for de aller mest sårbare. Ingen ser han som står med lua i hånda. Ingen har tid eller ressurser til å bruke på ham heller. Han som for lenge siden mistet troen på å kunne bli en del av samfunnet på lik linje med de andre, et liv med arbeid og sosiale rettigheter. Fordi historien med diskriminering er skyggen som forfølger ham hvor enn han trår. Fordi lasten av århundrer med fordommer og mistro stadig er en tung bør å bære og stå oppreist med.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, har gått i bresjen sammen med EU og satt i gang tiltak for å gi romfolket rettigheter til utdanning, arbeid, helse og bosted. Konklusjonen er at de enkelte nasjonalstater må gå i seg selv; hvem vil gi tilbudet. Alle? Ingen? Norge? Ikke Norge vel? Fordi vi fortsatt også, om vi virkelig skal være ærlige med oss selv, ser på romfolket som en gruppe utenfor det etablerte samfunnet, mennesker som ikke hører til, mennesker uten verdighet, og kriminelle er de sikkert også.
Vi forventer ingen store opprør om vi sender dem ut av landet. Ingen store fakkeltog og protester utenfor Stortinget. Ingen menneskemasse som taktfast krever deres rett. Retten til å bli behandlet som et likeverdig menneske. Retten til å ta del i samfunnet på lik linje med alle andre. Frihet fra fordommer og fra vår felles skammelige historie. Og frihet til å kunne realisere potensialet i seg selv, i sitt eget liv, her og nå.
Det er aller best sagt i Verdenserklæring om menneskerettighetene, artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»
Jeg vet et land så rikt og fagert. Et folk som når det virkelig gjelder vet å gi slipp på alle agendaer og samles om det viktigste vi kjenner til; menneskeverdet og medmenneskelighet. Et land som ofte kjemper kampen mot urettferdighet på fremmed jord med menneskerettighetene fast i hånden og godt trykket til brystet. Et folk som har fått i oppgave å hvert år hedre den som har vært best i verden på å skape fred og fremgang for menneskeheten. Vi er et land med ressurser. Vi er et land med et opplyst folk. Vi er et land som bør ta kampen for menneskeverdet og menneskerettighetene når den står med håpefullt hjerte på stuegulvet vårt.
Charlotte Hagelund,
Akershus Venstre