Når fattigdommen blir påtrengende
Det var en gang nordmenn dro til Amerika for å søke lykken, eller med andre ord, bli rike. Det er en tid; mange kommer hit på søken etter et bedre liv, et ønske om å overleve.
Mens nøden raser over store deler av Europa og i andre verdensdeler, vil vi gjerne fortsette å nyte godt av rikdommen naturen og tilfeldighetene har gitt oss, og andres fattigdom vil vi slettes ikke se.
Hva har vi gjort for å fortjene å være endel av oljefatets rikdom? Hva har de gjort, de som er født til verdens fattigdom og nød? Hvorfor blir noen terrorister? Hvorfor blir noen kriminelle? Hvorfor blir noen rusavhengige?
Vi er så heldige at vi foreløbig ikke merker mye til den økonomiske krisen i Europa, men den som følger med på nyhetene kan ikke unngå å vite at den finnes, at den rammer mange. Vi er så heldige at vi kan nyte godt av lave priser og billige varer i andre land, men aldri om vi vil ha andres elendighet midt i fleisen. Hvorfor har vi blitt sånn? Har vi alltid vært slik?
Om få måneder er det valg. Vi skal velge nye folk til å lede landet vårt. Nye folk som skal bestemme hvordan oljerikdommen skal brukes og hvilke lover vi skal ha. Hva som skal være forbudt og hva som skal være tillatt – og ikke minst, hvilket forhold vi skal ha til resten av verden. Av en eller annen grunn, virker det som om det ikke har gått opp for alle; det er lenge siden vi klarte oss på egen hånd. Vi er endel av en internasjonal verden og det som skjer i andre land påvirker oss, på godt og vondt. Hva vil skje, med en egoistisk politisk styring? Hvis vi stenger grensene, forbyr alt vi ikke liker og som er ubehagelig?
På spesielt ett område merker vi nøden, mange kommer hit for å tigge og de stjeler, fordi vi, etter deres oppfatning klarer oss likevel. Er det vanskelig å forstå?
Jeg trodde lenge, at den største forskjellen mellom de politiske partiene er løsningene. Mange ønsker det samme, har de samme målene, men veien til målet er ulikt. Jeg har endret oppfatning. Den største forskjellen i politikken er holdningene. De holdningene vi har, de verdiene vi står for, bestemmer hvilke politiske løsninger vi ønsker oss. Vår raushet eller mangel på sådann, vår forståelse av andres problemer og elendighet eller manglende forståelse, vårt eget forhold til oss selv, vår egen frykt og vår egen egoisme, vil avgjøre hvilke politiske ledere som får vår tillit til høsten.
Jeg synes det er ubehagelig å se tiggeres og rusavhengiges elendiget. Men, synes jeg det er greit å stikke hodet i sanden; forby, stenge grensene, jage folk, late som de ikke eksisterer, lukke øynene, tenke at denne elendigheten vedkommer meg ikke, den er andres ansvar?
Kunnskap påvirker våre holdninger. Våre holdninger bestemmer våre valg. Våre verdier og vår oppfatning av menneskeverdet avgjør hvordan vi forholder oss til samfunnets problemer. Jeg er glad for å tilhøre et parti som både erkjenner at problemer eksisterer, og som ønsker å løse det ved å hjelpe folk. Hvis alle hadde hatt samme innstilling, kunne vi i fellesskap funnet løsninger som virker. Men, mennesket har vel alltid vært slik, noen rømmer, noen står og hyler og forlanger at andre skal rydde opp og noen blir med i kampen og bidrar med det de har. Evnen til å sette seg inn i og forstå andres handlinger, er en forutsetning for å finne gode løsninger. Jeg tror alle har evnen, men ikke alle har viljen, dessverre.
Kjersti Almåsvold
Eidsvoll Venstre
(Innlegget ble trykket i EUB lørdag 27.04 2013).