Å skjære, det er det stort sett noe kirurger, slaktere og økonomer som gjør. Slaktere har den fordel at de skjærer i kjøtt som skal spises av sultne mennesker, som ønsker deres varer. Kirurgene, de tar vekk det overflødige eller lapper i hop. Økonomene skjærer også, men sjelden hos seg selv.
Enten er de overoptimistiske eller så er de super-negative.
Halden kommune er i en kinkig økonomisk situasjon, men mangler hverken kirurger, slaktere eller økonomer. Kommunen har over 2000 ansatte. Frua kalte rådhuset for «Maurtua». Ingen skivebom. Og denne «Tua», den koster masse penger å drive. Vi passer på hverandre. Det skulle være moro for haldenserne å vite: Hva koster det å bestyre Halden kommune?
Naturligvis er mange i kommunen engstelige for sitt levebrød – når nå byens politikere er nødt til å skjære – etter råd fra Rådmannen. Nå er det i et moderne samfunn ingen selvfølgelighet at vi skal ha samme jobben over lang tid. Heller tvert om? Kanskje vi alle har godt av en fornyelse – på ett eller annet vis. Og samtidig erkjenne at livet egentlig er en eneste forandring – om man kjenner etter.
Politikerne i Halden har per definisjon elsket å legge seg bort i personalsaker, som absolutt er Rådmannens bord. Kommunen har hatt en sorts «sykkelstyre», som ikke har gitt noe godt rykte – hverken for sykkelisten eller kommunen. I etterkant har det fra tid til annen dukket opp en form for lekkasje eller furting i lokalavisens spalter. «Stakkars meg. De vil ikke ha meg lenger». Naturligvis er det alle fritt å syte i et demokrati, men vi er ikke pliktige til å ta sytingen alvorlig. Folk kan ikke sitte i posisjoner på livstid!
For en kommune er det mange viktige hensyn å ta. I vår tid er påleggene fra Staten svært mange – og uten at det alltid fult ut følger tilstrekkelig penger med. De statlige beregninger stemmer ikke så ofte som de burde – og den statlige pengestrøm er ikke lett å forandre på. Sånn sett er Stat og Kommune to handicappede fettere. Man ser ikke alltid at pasienten er syk, før han er død.
En moderne kommune har mange store oppgaver – og en av dem er faktisk å sørge for at ikke mennesker lever av brød alene. Vi har ikke bare vår materie, men også vår ånd. Det hjelper lite å
ha en sunn kropp, hvis vi ikke har et rikt åndsliv. Og i «sekken» åndsliv går det masse – alt fra teater, fri religionsutøvelse, kulturskole, kultur i skolen, kulturminnevern, rockehus og Blåseensemble – blant annet. Og enda er potten kultur den som koster minst i Halden Kommune. Mange av oss er villige til å strekke oss langt – for å berge kulturlivet, som er så viktig når det holdes festtaler, men som ofte er er lettere i vektskålen når det skal gjøres kommunale økonomiske funderinger.
Halden har så rik en kulturell historie. På musikksiden – for eksempel Borg og Reissiger. Innen litteraturem – størrelser som Sven Elvestad, Bjørn Gunnar Olsen og Elisabeth Dored (oversatt til ni språk). Dored talte Staten midt imot. Det var dengang det skulle bli moms på det trykte ord. Hun skrev de mest engasjerte innlegg. – Hvilken skam at det frie ord skal beskattes, sa hun. Og momsen uteble. Staten kvitterte med å velge henne inn som medlem av Det Norske Kulturråd. Det nytter å protestere!
I Halden er vi så heldige å ha en gjeng med profesjonelle musikere, som har en langt bredere bakgrunn enn grunnkurs i gitarspill. Jeg uttrykker meg slik, fordi det å bli yrkesmusiker er et krevdende studium. Naturligvis er det Det Norske Blåseensemble – fra 1734 jeg tenker på. Orkesteret er anerkjent langt utenfor Haldens grenser – og er derfor vel egnet til å holde Haldens kulturelle fane høyt!
Og når musikerne møter publikum – i Halden eller utenfor – så handler det alltid om å gi av sitt innerste jeg. Ellers er kulturen død.
Noen «betong-kapitalister» (fra ytterste venstre til ytterste høyre) har lite imot at orkesteret blir nedlagt – eller flyttet. Fordi kultur per definisjon er noe som ikke lønner seg, målt i kroner og ører, som tomtesalg eller en Rema-butikk. Sånn sett sitter kulturen og idretten på samme gren. Dårlig business, om man har en vanlig kuleramme foran seg og en sviktende horisont. Men så vet man heldigvis både hva idrett og kultur gjør med oss mennesker – i form av en bedre helse og et rikere liv.
I 2014 har vi et storstilt grunnlovsjubileum. Året etter i 2015 feirer Halden sitt byjubileum. Er det alvorlig ment at vi skal feire vårt jubileum uten Blåseensemblet?
Når den kommunale pung er tom, kan vi ikke inntil videre leve videre med noen dårlige kloakkrør? Kanskje er kultur og det våre sinn fylles med viktigere enn noen hull i asfalten? Kanskje vi må lære oss til å være mer beviste i våre valg? Heller musikk og teater enn fantasiløse nybygg i betong? Hvordan utvikler vi oss som menensker? Er det ved å bli rikere og kjøpe enda finere biler? Eller er det ved å lese? Høre musikk? Lese?
For en rådmann som kommer utenfra, er det kanskje ikke så enkelt å se en bys kulturelle teppe av historie. Til rådmannen vil jeg si: Kutt i din egen stab! Og dropp de konsulenter som gjør seg fete på Halden kommunes bekostning.
Politikerne i Halden kan vedta at en kulturell fattigdom, men det tåler ikke vårt lokalsamfunn.
Vi vet at Fredrikstad kommune står klar til å¨gripe Det Norske Blåseensemble med begge hender, men la oss være stolte og si ja til mer kultur i Halden! Blåseensemblet tilhører Haldens sjel.
Sverre Johan Vogt Stang
(Venstre i Halden)