Du kan lese artikkel i Fvn her.
Hele Kristins innlegg på Venstres landsmøte finner du her:
Gode landsmøte
Jeg representerer en landsdel med store utfordringer knyttet til levekår. Sørlendinger er mer uføre, spiser mer antidepressiva og angstdempende medisiner, er mer deltidsjobbende og har lavere utdanningsnivå enn landsgjennomsnittet.
Dette til tross for at Sørlandet har et gnistrende energi- og teknologimiljø som årlig ansetter så mange ingeniører de kan få tak i. De drar nok opp statistikken, men vi ender like fullt opp langt under snittet.
Dette henger i stor grad sammen med utfordringene landsdelen har på likestilling. Der er vi helt på bunn. Vi vet at sosiale forskjeller går i arv, og aller mest arvelig er mors utdanningsnivå og forhold til arbeidslivet. I Agderfylkene er det fremdeles altfor få kvinner som føler at arbeidslivet angår dem. Kvinner jobber deltid og glimrer med sitt fravær i lederstillinger.
På Sørlandet kan fremdeles kvinner møte på spørsmål som «jobber du som har barn? Du jobber vel ikke fullt?» Det er ikke helt vanlig, eller helt akseptert at kvinner med barn jobber på Sørlandet. Dette skaper problemer for de kvinnene som faktisk vil jobbe fullt, som vil klatre i karrierestigen og ha lederansvar. De satses ikke på, usynliggjøres og regnes ikke med, fordi de er kvinner.
I det siste har denne debatten vært brakt opp av flere, og hver gang sporer debatten av. Ut fra et liberalt prinsipp har jeg stor sans for at folk finner sine egne løsninger på familielivet. Men ut fra et likestillings – og levekårsperspektiv er det bekymringsfullt og alvorlig at så mange kvinner velger å stå utenfor arbeidslivet.
Venstre har en viktig oppgave med å ivareta likestillingsarbeidet på borgerlig side, i et politisk klima der Høyre vil fjerne fedrekvoten, og KrF vil utvide kontantstøtten. Dette er med å sementere de holdningene vi trenger å komme til livs. Venstre vil ha en tredeling av foreldrepermisjonen, noe vi også har fått skryt av NHO for å foreslå.
Bare så det er sagt: Selvfølgelig er det en viktig oppgave å ta vare på egne barn! Men det har også en stor egenverdi for den enkelte å være i arbeid. Å bruke sitt potensiale og ta del i samfunnsprosjektet er avgjørende for individets utvikling, ikke bare for BNP.
Vi har brukt mange år på å kjempe fram rettigheter som gjør det mulig å gjøre begge deler. Være i arbeid og få barn. Det kan bety at mor eller far jobber redusert for en periode, men det må ikke bety at mor automatisk rykker inn i hjemmet og legger hele forsørgerbyrden på far.
For hvor er fedrene oppi dette? Altfor ofte må far akseptere mors beslutning om å være hjemme med barna, fortsette der 50-tallsmannen slapp, og opptre som familieforsørger på bekostning av tid med barna sine. Barn trenger en nærværende far! Fars rett til å være far blir alltid underkommunisert i denne debatten og må være like viktig som mors rett til være mor hvis vi skal nå målet om et likestilt samfunn.
Vi må jobbe for å utjevne de sosiale ulikhetene som preger landsdelen, gjennom å satse på karriereveiledning fra tidlig alder som får jenter til å ta yrkesvalg de vil stå i hele livet, ikke bare fram til de får seg en familie.
Gjennom å få flere kvinner til å forstå at arbeidslivet angår dem kan vi gjøre mye for levekårene i landsdelen. Vi må fortsette å stimulere kvinner til å ta utdanning, både for seg selv og sine framtidige barn og for landsdelens skyld.