Det er ingen kraft som binder oss sterkere sammen enn kultur. Kultur er ikke bare en festival, en konsert eller en film. Kultur er et fundament, et grunnleggende og langsiktig arbeid for hverdag og fest, for kulturarbeidsplasser og de gode opplevelsene. Kultur er limet i samfunnet vårt og er også et avgjørende bygningselement i arbeidet med stedsutvikling, næringsutvikling og folkehelse.
Vi tar det jo som en selvfølge at vi har folkebibliotek og museer i hele Norge. Like selvfølgelig at vi har et allsidig frivillig organisasjonsliv og en solid kulturskoletilbud, der alle små og litt større borgere får boltre seg i lokale og internasjonale musikk- og kulturskatter. Men ligger forutsetningene til rette for en fortsatt utvikling av selve grunnmuren i det norske «kulturhuset»?
For kort tid siden la Enger-utvalget fram Kulturutredningen 2014, en utredning om norsk kulturpolitikk fra 2005 og fram til i dag. Oppgaven til den tidligere kulturministeren Anne Enger har vært å gi en vurdering av de viktigste utfordringene kulturpolitikken står overfor de kommende åra. Det viser seg at kommunene har blitt hengende etter i statlige satsing på kultur. At det vi kan kalle den kulturelle grunnmuren som folkebibliotekene har tapt. Kulturskolene som ble lovet et løft har ikke fått det likevel.
Begivenhetskultur som festivaler og spel, i tillegg til idrett, får mye. Det er bra, men både Ole Brumm og jeg vil ha både og. Det er på tide å løfte det som er grunnmuren og limet i lokalsamfunnet og kulturnasjonen Norge. Institusjoner som bibliotek, kulturskoler, museer, kor, korps og frivillige aktiviteter er bærebjelker i samfunnet nettopp fordi det er arenaer der mennesker fra alle kulturer møtes. Kunst og kultur er verktøy for å integrere.
Hvorfor er ambisjonsnivået for kulturskolene i de fleste kommuner så lavt? Ved å styrke tilgjengeligheten av tilbudet vil vi gi barn og unge en introduksjon til et mangfold av muligheter uavhengig av barnets bakgrunn. Dagens ambisjonsnivå gir lange ventelister og rekrutterer for smalt — kulturskolen skal være for alle — ikke bare for eliten. Hvilken annen arena kan gi livskvalitet til mange og blomstring av talenter samtidig?
Livet vårt leves lokalt og kultur må derfor bygges nedenfra. Vi er en engasjert nasjon. I Norge finnes 16 millioner medlemskap i lag og organisasjoner. I Opplands minste kommune, Etnedal, med våre 1400 innbyggere har vi over 50 lag og organisasjoner. Det er uttrykk for engasjement! Utsira kommune har som nominert til årets kulturkommune, vist at man ikke trenger å være stor for å være rik på kultur. Et bredt folkelig engasjement og god kommunal tilrettelegging og planlegging har gitt kommunen arenaer og arrangement som har vakt internasjonal oppsikt.
Nasjonal kulturpolitikk er summen av lokal, regional og statlig politikk, og kommunenes kulturpolitiske utviklingsarbeid er nøkkelen for å lykkes nasjonalt. Statlige midler til festivaler, institusjoner, prosjekter og tiltak er selvfølgelig velkommen i alle kommuner. Men det trengs kvalifiserte samtalepartnere lokalt, regionalt og sentralt for at disse satsingene blir forankret og finner sin naturlige plass i en kommunal kulturhverdag. Det handler ikke bare om penger. Det handler like mye om kunnskap og kompetanse, og organisering av denne i forhold til lokale utfordringer og muligheter. Det bør lyde et høyt varsko når kommunene bygger ned sin kulturfaglige komptetanse.
Begivenhetskulturen har vokst, og grunnmuren har tapt. Kulturlivet er blitt forsømt. At det er selve fundamentet i kulturen som bygges ned er som å rive deler av grunnmuren på huset først. Det går sjelden bra over tid.
Skal vi sette folk først er det et viktig bidrag til den enkelte borger å styrke den kulturelle grunnmuren.