Les hele innlegget her:
«Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg.» Dette sitatet kommer fra en jente som heter Neda Ibrahim. I de siste ti årene av sitt liv, har hun bodd på asylmottak utenfor Sandnes.
Der må hun og familien hennes bo fordi den rødgrønne regjeringen og Utlendingsnemda mener at innvandringsregulerende hensyn taler mot at familien hennes skal få oppholdstillatelse. I ti år har de bodd der. Ti år preget av usikkerhet, ti år preget av stadige trusler om tvangsutsending og ti år preget av frykt.
Foreldrene hevder de er statsløse palestinere som flyktet fra Bagdad etter invasjonen, mens norske myndigheter tror de er palestinere fra Vestbredden eller Jordan.
Etter mange avslag, aksepterte foreldrene likevel frivillig retur til Bagdad. Irakiske myndigheter sa nei og avviste retur fordi de var papirløse flyktninger. Norge har heler ikke funnet andre land som vil godkjenne retur av Neda og familien hennes.
I påsken kom politiet og hentet faren hennes igjen. Dette er den hverdagen Neda opplever. Neda setter selv ord på det i et dikt hun har skrevet:
«Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg.
Jeg liker Norge som jeg liker moren min.
Norge har lært meg opp.
Jeg gikk på barnehage her og etter det på skole.
Der har jeg lært, tegnet og lekt med mine venner.
Jeg er et tre som har blitt plantet her,
jeg har pustet inn Norges luft og drukket av Norges vann.
Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt
og rive meg fra røttene mine.
Kaste meg ut til et annet land jeg ikke hvet noe om.»
Venstre har en politikk og tradisjon som sier at barn ikke skal dømmes for det foreldrene deres har gjort. Den politikken gjelder i tilfellet Neda. Jeg håper flest mulig stemmer Venstre ved Stortingsvalget og setter Neda foran systemer som de såkallte innvandringsregulerende hensynene.
Dessverre finnes det mange andre eksempler å ta av:
Jeg vil fremheve Sarwar. Han var en muffer. Vi har en tendens til å sette merkelapper på ting vi synes er vanskelige. Sarwar fikk en sånn merkelapp, han ble en muffer. Det var kurdiske flyktninger fra et krigsherjet Irak som fikk innvilget midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening. Sarwar fikk ingen familiegjenforening i Norge, men han skapte seg en familie her. Han fikk barn, kjæreste og drev to frisørsalonger. Og så fikk han plutselig ikke lov til å arbeide lenger.
Innvandringsregulrende hensyn talte nemlig mot at han skulle forsørge seg selv.
Innvandringsregulerende hensyn gjorde at politiet kom i frisørsalongen og tok med seg Sarwar rett før jul i fjor. De rødgrønne mente at nå var det trygt nok for kurdere å returnere til Nord Irak. Noen få dager etter, ble Sarwar sluppet av flyet i Bagdad. De tok fra ham levebrødet, det han eide, vennene hans, familien hans og ikke minst tryggheten hans.
Da jeg var i kontakt med Sarwar forrige gang, bad han meg si følgende:
Vær så snill, det er ingen sikkerhet for meg her. Jeg kom til Norge fordi det var livsfarlig for meg her i Nord-Irak. Problemene er her fremdeles. Hver dag blir folk drept på gata her. Jeg er bare inne. Jeg er redd for å gå ut og har ingen her. Jeg ber dere hjelpe meg.
Sarwar beskrev den virkeligheten han opplevde da han ble sluppet av flyet i Irak. 13 bomber eksploderte i byen Kirkut da han oppholdt seg der. Mange ble drept og hele byen bevegde seg
Regjeringen snakker om innvandringsregulerende hensyn.
Jeg snakker om medmenneskelige hensyn.
Stem Venstre, la oss sette Neda og Sarwar først.
