Bergens Tidendes reportasje om Steffen Ekrens oppvekst på Fjell har skapt reaksjoner. Jeg var blant dem som leste artikkelen fra start til slutt uten å løfte blikket, skremt av hvordan barn og ungdom kan oppføre seg mot hverandre. Steffens historie er skrekkeksempelet på hvordan mobbing kan utarte og reaksjonene han har fått tyder på at mange har opplevd lignende.
Det er likevel en fare med å fortelle Steffens historie som BT gjør her. Mobbing er ikke begrenset til så dramatiske tilfeller som dette. Mange barn og unge gruer seg til å gå til skolen uten at de har blitt verken banket opp eller kalt vonde ting. Barn kan være utspekulerte og vet hvordan de skal plage folk.
Jeg har selv opplevd hvor djevelske barn kan være. Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg flere lengre perioder der jeg ble fryst ut og fikk ord etter meg som virkelig gjorde vondt. Særlig husker jeg én juleferie der noen kommentarer over MSN (en chattetjeneste fra gamle dager) gjorde at jeg knapt turde å skru på PC-en igjen resten av ferien. Jeg isolerte meg.
Dette var under Bondevik 2-regjeringen, da politikere på en prisverdig måte satte mobbing på dagsordenen. Gjentatte ganger ble vanlige undervisningstimer erstattet med opplæring om mobbing, der læreren skulle fortelle oss hva definisjonen var, og vi måtte fylle ut skjemaer på nett for å svare på spørsmål om skolehverdagen vår. Jeg satt nervøs og var usikker på om det jeg opplevde var ille nok til å bli kalt for mobbing, og med et snev av dårlig samvittighet krysset jeg av på at ja, jeg er blitt mobbet. Den dårlige samvittigheten var overfor mobberne.
Jeg har selv vært med på å mobbe medelever. Ting jeg sa og gjorde på barne- og ungdomsskolen kan i dag gi meg dårlig samvittighet. Jeg føyde meg etter flertallet og gjorde som dem. Slik tenkte sikkert de andre også. Mine handlinger har garantert bidratt til at noen gikk hjem fra skolen med en klump i magen. Jeg har aldri hevet noen i en busk eller banket noen opp, men det behøver man ikke gjøre for å ødelegge for et ensomt, usikkert barn.
Så når ungdomsskoleelever på Øygarden sier at de aldri har sett noen bli mobbet, så tror jeg ikke på dem. Jeg husker selv hvordan jeg alltid svarte det på spørsmål fra foreldrene mine eller fra lærere, mens jeg innerst inne visste godt hvilke elever i klassen som var ensomme, som ble plaget og som ikke trivdes på skolen. Alle elevene vet det godt.
Altfor mange ganger valgte jeg å snu meg bort og late som om jeg ikke så hvordan andre ble plaget på samme måte som jeg en gang ble. Vi kan aldri nå et samfunn uten mobbing. Etter hvert som jeg er blitt eldre ser jeg hvordan de samme holdningene går igjen også blant voksne mennesker. Ungdomsskoleelever vil alltid være ondskapsfulle. Likevel har alle et ansvar. Mobbere og medelevene som ser på, foreldre og lærere og rektor; vi som vet at noe er galt, men tror at vi har nok å gjøre i livet vårt. Men hva er egentlig viktigere enn å hjelpe barn som har det vondt?
Mathias Fischer
3. kandidat til Stortinget for Hordaland Venstre
Dette innlegget var først på trykk i BT lørdag 23. mars.
Les også: – Unge mobbere føler for lite empati. (BT.no)