Dette er en av mange saker som vitner om en regjering som tilsidesetter barns behov og rettigheter til fordel for systemets behov. I møte med dem som ikke er våre egne, strekker ikke solidariteten seg langt.
I de siste årene har vi i Norge sett mange asylsaker hvor det synes som om regjeringens solidaritet med de aller svakeste, asylbarna, er fullstendig fraværende. Man skjuler seg bak hensynet til regler og system, med statsminister Stoltenbergs uttalelse om at «noen må stå opp for reglene når det får konsekvenser for enkeltmennesker» og statssekretær Pål Lønseths utsagn om at «regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider», som to av de mest grelle eksemplene på en systempolitikk som har mistet menneskene av synet.
For Venstre er denne måten å tenke på helt fremmed, for oss er systemet til for menneskene — ikke omvendt.
I asylsaker skal barns best og deres tilknytning til landet, tillegges større vekt. Likevel synes disse hensynene å tape til fordel for innvandringsregulerende hensyn, i sak etter sak.
Svært mange har reagert sterkt på hvordan barn blir skadelidende i asylsaker, også politikere fra regjeringspartiene. Det ble derfor tatt til orde for en presisering av hvordan regelverket skulle praktiseres i fjor høst.
Venstre og KrF mente at dette ikke var nok og fremmet forslag om en forskriftsendring, men ble stemt ned av regjeringspartiene. I ettertid har Høyesterett stadfestet utsendelse av to asylbarn som har bodd hele sitt liv i Norge og demonstrert at regjeringens presisering ikke er god nok.
Om dette skyldes manglende rettsliggjøring av prinsippene om at barns beste skal tillegges større vekt eller om det skyldes ulne signaler fra regjeringen, er vanskelig å si. Hovedsaken er at regjeringen viser manglende handlekraft og vilje til å sette barns behov i sentrum.
Norge har ratifisert FNs barnekonvensjon, som blant annet sier at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt (..) slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste.
Problemet er at stortingsflertallet med regjeringen i spissen, ikke vil ratifisere konvensjonens tilleggsprotokoll, som gir klagerett når man mener barnekonvensjonen blir brutt. Dermed fremstår barnekonvensjonen kun som et sett med gode intensjoner og retningsgivende prinsipper, som man ikke trenger å følge.
Det må ikke være tvil om at en adskillelse mellom Jonatan og hans mor, som følge av UNEs vedtak, strider mot FNs barnekonvensjon. Men regjeringens politikk kan elegant overse barnekonvensjonen, da de som blir rammet ikke er gitt klagerett.
I 1915 ble de «Castbergske barnelovene» innført av Gunnar Knudsens Venstre-regjering. Lovene er gjennomsyret av prinsippet om at barn ikke skal straffes for sine foreldres handlinger. Dette grunnprinsippet er like gyldig i dag, nesten 100 år senere, og er styrende for Venstres politikk på området.
Det vesentlige i den aktuelle saken er derfor ikke om Jonatans mor har handlet i strid med vedtak i hennes asylsak og eventuelt har trenert saken, men at en utsendelse av mor vil bety at Jonatan blir straffet for mors handlinger. En slik behandling av barn er ikke Norge verdig. Ingen sier at alle kan bli. Men i saker hvor barn er involvert, må barns tilknytning til Norge og deres beste, til
legges større vekt. Den sittende regjeringen har demonstrert at de ikke ønsker eller makter å sette barna først i asylsaker.
Pål Koren Pedersen
Leder Agder Venstre