Nok en gang viser kalenderen 8. mars, og vi markerer Den Internasjonale Kvinnedagen. Dette skal være en dag som markerer samhold mellom kvinner i alle land, som står for kvinners rettigheter, demokratiske og økonomiske, som fastholder retten til likestilling mellom kjønnene og som kort sagt skal være alle kvinners dag. Men hvordan står det egentlig til med vidsynet i vår nasjonale markering av kvinnedagen?
Det sørgelige faktum er at kvinnedagen i Norge dessverre er blitt en arena som ekskluderer like mye som den inkluderer. 8. mars er gjennom årtier blitt forbeholdt radikale kvinnelige sosialister, og markeringen av dagen har utkrystallisert seg som en klart sosialistisk ladet politisk arena med paroleoverstyring og sterkt hierarki. Den siste tidens debatter om paroler til 8.mars-toget i Bergen, for eksempel, synliggjør at vi fremdeles mangler en felles paraply som alle finner det komfortabelt å stå under på denne alle kvinners dag.
Mens mange land griper kvinnedagen an på helt andre måter, er den norske markeringen forbeholdt en engere krets som altfor lenge har fått lov til å definere hva kvinnekamp er. Selv om mange kvinner nok kan føle eierskap til begrepet kvinnedagen, er det bare en liten krets som har et reelt eierskap til den, og det ønsker de å holde på. Identifiserer du deg ikke med de godkjente verdiene, ja så er du usolidarisk og har egentlig ingenting på en offisiell markering av 8. mars å gjøre. Kvinnedagen er ikke for alle.
Men vi har vel ikke brukt hundre år på å slåss for en felles jantelov blant kvinner, en som definerer hvem som er likestilt og hvem som ikke er det?
Handler ikke reell kvinnefrigjøring om valgfrihet?
For oss Venstrekvinner handler ikke likestilling om å oppnå likhet, men snarere lik rett til ulikhet. I liberalismen har dette alltid vært et sentralt punkt. Ett av Venstres 10 liberale prinsipper lyder blant annet at alle er likeverdige, men ingen er like. Det er heller ikke slik at det bare er sosialismen som kan gjøre krav på alle aktive forkjempere for kvinners rettigheter gjennom tidene. Liberalismen har også vært en sterkt rådende retning innenfor kvinnebevegelsen, og i Norge har Venstre gått i bresjen for en rekke lovendringer som har styrket kvinnens rettigheter. Viktige personer som Betzy Kjeldsberg, Fredrikke Marie Quam, Gina Sverdrup Krog, Katti Anker Møller og Eva Kolstad (som i 1974 ble Norges første kvinnelige partileder) er viktige Venstre-kvinner som har hatt stor betydning for kampen for kvinners rettigheter i Norge.
I år er det 100 år siden norske kvinner fikk allmenn stemmerett, og 8. mars-markeringene i år vil derfor i stor grad preges av dette. Stemmeretten er en viktig milepæl i kvinnefrigjøringens historie, og den handler i bunn og grunn om valgfrihet. Den ga kvinnene adgang til demokratiet, og ga hver enkelt kvinne en selvstendig rett til å tenke og fatte beslutninger. Skal vi da ikke kunne bli enige om, 100 år etter, oss kvinner imellom, at vi gir hverandre den friheten? Finne et fellesskap i uensartetheten som i dag utgjør vår virkelighet, og gi hverandre gjensidig respekt for de valgene vi treffer for å oppnå mening og verdighet i våre liv. Bare da kan vi feire en felles kvinnedag.
Styret i Buskerud Venstrekvinnelag,
Tove Hofstad (Lier), Ida Marie Brown (Drammen), Ulla Nordgarden (Drammen), Else Malthe-Sørenssen (Øvre Eiker) og Anne Sofie Riseng (Hurum)