Helene Kaltenborn, håper vi, har vel heller ikke rømt Lofoten men har valgt å ta høyere utdanning ved ett av landets universitet eller høyskoler. Utfordringen for Lofoten, og for så vidt, de fleste steder i landet utenom de større byene, er å både holde på de unge som ikke velger å reise for å ta høyere utdannelse, samt å tiltrekke seg unge med høyere utdannelse. Så hva viser tallene for Lofoten og Vesterålen? Jo, dersom man ser i et 20 års perspektiv — skremmende, de unge flytter, befolkningstallet stuper og det er grunn til bekymring .Men, dette stemmer heldigvis ikke med de siste tall for regionen som viser befolkningsøkning — hva kan forklare dette? Dersom man i tillegg tar inn over seg at lokale næringsdrivende største utfordring er å få tak i kvalifiserte unge – så blir det å forstå tallene ut fra et 20 års perspektiv høyst besynderlig.
Lofoten og Vesterålens næringsliv har i løpet av de siste 30 årene gjennomgått en omstilling og tilpasning som blant annet har med innføring av kvoter, et mer effektivt fiske og ny industriell utnyttelse av råstoffet på land. Det er i det hele tatt behov for langt færre fiskere til å fiske den samme mengde fisk i dag enn det var for bare 10 år siden. Å tilpasse seg en slik virkelighet, som tross alt har endret seg fort, tar selvfølgelig tid. Heldigvis er næringslivet i regionen preget av små men tilpasningsdyktige enheter og man ser tydelige tegn på at man har klart å snu skuta. Etablerte solide bedrifter og nye spennende bedrifter i alt fra forskning, reiseliv, matproduksjon, IKT tiltrekker seg unge mennesker fra inn- og utland som ønsker å bosette seg i regionen. Vågan for eksempel har den høyeste befolkningsøkningen i Nordland ved siden av Bodø i 2012, fordi unge mennesker fra inn og utland velger å flytte hit — altså ikke en hjerneflukt men en «hjerne»tilvekst.
Vi applauderer de unge som ønsker å reise ut for å ta høyere utdanning, og vi ønsker dem velkommen hjem igjen. Hva blir vår viktigste oppgave for å få dette til? Brigt Dale ved Nordlandsforskning tilbyr oss det opplagte svaret — vi bør rette oppmerksomheten mot det som allerede finnes i Lofoten og Vesterålen og ikke minst framsnakke regionen. Her er det håp for de unge, det er et behov for ung og kvalifisert arbeidskraft i alle næringer, verftsindustrien for eksempel har stort behov for lærlinger, og her som andre steder i landet er det behov for ingeniører, lærere, leger osv. Vi som politikere må gjøre alt vi kan for å tilrettelegge og hjelpe vårt lokale næringsliv — og svaret er ikke nødvendigvis at løsningen ligger i petroleumsvirksomhet på den smale sokkelen utenfor LoVeSe. Dersom man leser Kunnskapsinnhentingen, og forstår tallene, vil Kaltenborn og andre se at løsningen for hjerneflukten de hevder er der, ikke er i nærheten å finne i «drill, baby, drill». Det ligger ikke an til mange nye arbeidsplasser her i forbindelse med en evt. petroleumsvirksomhet, en ilandføring skaper ikke mange permanente arbeidsplasser og de som kommer skapes lokalt der en ilandføring evt. skjer. Dersom et ilandføringsanlegg for eksempel kommer i Sortland, vil det i svært liten grad, om noen, gi positive ringvirkninger til for eksempel Vestvågøy. Mulighetene Kaltenborn, er å ta tak i det som er unikt for Lofoten og Vesterålen og nyttegjøre seg det på en bedre måte. Her er det lokale næringslivet godt i gang, spørsmålet er om vi politikere henger etter.
Kanskje man til og med kan tenke seg en storflyplass i Lofoten — det er vel få som er i tvil om at en slik investering vil gi mange flere nye arbeidsplasser i Lofoten enn det en eventuell petroleumsvirksomhet vil gi.
Vågan Venstre og Arne Ivar Mikalsen, toppkandidat for Nordland Venstre ved Stortingsvalget 2013.