I utgangspunktet skiller jeg meg fra UVs politikk i det grunnleggende synet på viktigheten av matproduksjon. UVs politikk slik den er nå har som målsetning å senke produksjonsmengden av mat i Norge da det er mer hensiktsmessig at land med bedre forhold for matproduksjon tar seg av denne jobben og at denne mangelen på matproduksjon i Norge fører til at vi kjøper mat av de som produserer. Logisk nok vil dette gi en velstandsøkning for dem som produserer maten.
Mitt ankepunkt er vært og vil fortsatt være at vår klode må benytte seg av de ressursene man har tilgjengelig optimalt. Fordi vi står ovenfor store klimatiske forandringer så kan man ikke si at verden har nok mat og at dette er en statisk tilværelse. Mengden med mat varierer dramatisk av flere årsaker. Noen er klimatiske; slik som tørken i Amerika i år eller den tørken i Europa for et par år tilbake. Disse tilfellene rammet ikke Norge i særlig grad mye fordi vi er på toppen av matkjeden: med våre priser og betalingsevne vil vi stort sett alltid evne å betale for det vi må ha av mat. Det ser vi også i matvanene våre. Norge og norske forbrukere kaster enorme mengder mat fordi den er tilgjengelig og billig relativt til inntjening. De som ikke kommer godt ut av dette er derimot de som ikke evner å betale stigningen i pris. Dette blir da gjerne mennesker fra den tredje verden.
En annen faktor er at verden stadig vokser i antall. Dvs at vi må stadig være flinkere til å effektivisere landbruket. Dette gjelder Norge i en viss grad; norske bønder er sett i forhold til forusetningene blant de mest produktive i verden, men spesielt en opprusting av bønder i fattige land er essensiell (slik UV er flinke til å påpeke). Det spekuleres blant annet i at for å kunne fø en hel verden må mennesker gå fra å spise kjøtt og animalske produktor til å
spise mer planter. Dette gis fordi dyrehold krever enorme mengder med ressurser i form av områder avsatt til beiting og produksjon av for.
Jeg vil også trekke en parallell mot klimautfordringene som jeg og UV deler syn på. En av argumentene for at grønne tiltak skal innføres i Norge (på tross at vi relativt sett produserer ganske grønn energi fra før og har relativt små utslipp som land) er at Norge må gå som et foregangsland og vise at vi er villige til å gjøre kompromisser til
fordel for klimaet. Dette er fordi vi med vår levestandard avgir store utslipp per hode. På samme sett anser jeg utfordringene rundt matproduksjon som en kollektiv affære der Norge bør gå som et foregangsland ved å ta vare på våre ressurser. Nordmenn spiser mest
(igjen per hode) og bør derfor i stor grad delta i å holde verden med mat.
Det betyr ikke at vi ikke skal handle med andre land og slippe fattige land inn i det norske markedet (dette gjøres vel til en viss grad gjennom MUL-listen uansett). Jeg synes bare at en avvikling av norsk landbruk eller et fokus på gartnervikrsomhet (altså holde
kulturlandskapet rent og pent) er feil målsetninger. Det er en reell mangel på mat i vår verden og derfor må vi bidra etter evne.
Egentlig foreslår jeg at UV oppsøker mer kunnskap i denne saken da landbrukspolitikk er et veldig komplissert tema. Et sted å begynne er feks å besøke landbrukshøyskolen i Ås. Politikk skapt i Venstre har alltid vært godt forankret i god kunnskap. Her opplever jeg imidlertid at det skorter og at man ser saken fra en veldig ensidig retning. Det er utypisk Venstre å gjøre.
Når det er sagt trenger norsk landbruk en politisk reform. Idag er det egentlig bare SP som garanterer for det norske landbruket og dets eksistens. Med et godt og troverdig alternativ vil mange bønder velge Venstre, men per idag er vår politkk hverken grundig nok, av god nok kvalitet eller troverdig nok for norske bønder.
Delta i debatten på liberal.no
http://liberal.no/2013/02/en-kommentar-til-uvs-landbrukspolitikk/