Omtaksering og Ågerøya

De fleste har nok fått med seg at flertallet i formannskapet,Høyre med støttespillere, ikke vil kreve omtaksering av boligeiendommene på Åkerøya etter opphevingen av boplikten. Det er selvsagt lett å skjønne at eierne er glade for et slikt vedtak, men det reiser et par vesentlige spørsmål. Opposisjonen argumenterte for administrasjonens forslag om omtaksering, men nådde ikke fram.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**


Når dette presenteres som "politisk uenighet", blir det viktig å forklare hva jeg mener uenigheten består i, og hvorfor jeg ikke kan tenke meg å fortsette i sakkyndig nemnd med et slikt vedtak. Enkelt sagt innfører Høyre-siden i denne saken et nytt prinsipp for skattlegging av eiendommer: Forskjellsbehandling kan forekomme, og det bør eiendomsbesittere i kommunen akseptere.

Fra opposisjonens side hevder en at det ikke skal være slik, men at likhetsprinsippet, som er lovfestet, må gjelde, også når det medfører svært uheldige konsekvenser for noen.

Min påstand er basert på to forhold:
1. Da eiendomsskatten ble innført, var det tre eiendommer på øyer i Langholmsund som ikke var omfattet av boplikten, og som dermed måtte takseres som fritidseiendommer. Dette var det tverrpolitisk enighet om var uheldig, og burde unngås. Men man ville gardere seg mot hurtig fraflytting og "konvertering" til fritidsbolig, kanskje uten at kommunen ble kjent med dette. Takstmannen ble pålagt å foreslå to takster, en med og en uten boplikt. Resultatet: henholdsvis 3,5 og 9 mill, for den eiendommen jeg kjenner best til. Formannskapet tilbød eierne her muligheten for å få laveste takst, men krevde at de tinglyste på sitt skjøte en heftelse om fast bosetting på eiendommen. Ved evt flytting måtte et kommunalt organ godkjenne at heftelsen kunne strykes.

Imidlertid avviste Kartverket forslaget til formulering, og krevde annen tekst. Dette ble det så jobbet med, men teksten ble etter hvert slik at de følte betydelig usikkerhet om mulighet for endring. Dermed trakk de seg, og har senere betalt eiendomsskatt av høyeste beløp. De har, etter første gang saken ble behandlet i f.skapet i høst, sendt brev og bedt om et tilsvarende "amnesti". I saksfremlegget omtales dette, og selv om saken skal behandles av sakkyndig nemnd, må en forvente at formannskapets flertall kjente til hovedpunktene i denne saken.

Etter mitt syn er disse familiene i en situasjon som er helt identisk med hva de fast bosatte på Åkerøya nå er kommet i. Men for Åkerøy-beboerne har ikke formannskapet stilt et eneste krav. De skal automatisk få beholde laveste takst. Jeg opplever dette som en helt åpenbar og graverende forskjellsbehandling.
Og selv om jeg ikke er enig med Espen Solum, slik han er referert i tirsdagens Fevennen, er det mye som tyder på at han har rett i at en takst blir satt for 10 år, og ikke kan endres i perioden når det ikke er skjedd vesentlige endringer på eiendommen. Det har det ikke gjort i Langholmsund. (Men mitt syn er altså at bortfall av boplikt er en vesentlig endring — og beboere på Åkerøya var godt kjent med sannsynligheten for høyere takst da de sloss for å oppheve boplikten. Det var vel ikke uten grunn at flere av dem var mot opphevelsen?)

2. Når takster fastsettes, er det dagens omsetningsverdi som skal legges til grunn. Alle boligene som nå er uten boplikt har helt åpenbart en annen markedsverdi i dag. De kan nå selge sine eiendommer som fritidsboliger, på lik linje med alle de andre eierne på øya.
Men disse andre eierne skal altså fortsatt beskattes ut fra en vesentlig høyere takst. (Eksemplet fra Langholmsund er muligens representativt — da snakker vi om takster fra 30 — 40 % av takstene de har i dag.) Her er det også en åpenbar forskjellsbehandling. Og jeg vil bli veldig overrasket om ikke kommunen i løpet av dette året vil få krav fra en del/mange av disse eierne som har innhentet egne takstforslag med en slik reduksjon. De vil kreve likebehandling, slik loven forutsetter. Dersom Høyre og støttepartiene går i mot slike søknader, understreker det mitt hovedpoeng: Vedtaket baserer seg på forskjellsbehandling i vår kommune.
Det må være åpenbart at det blir politisk uenighet av slikt.

PS — Jeg kjenner Svenny Karlson særlig fra arbeidet i sakkyndig nemnd, og har hele tiden opplevd henne som brennende opptatt av at det må være likhet for loven i samfunnet vårt. De fleste av oss har kanskje et mindre konsistent forhold til lover og regler når disse går på tvers av egne ønsker og behov. At hun med sitt engasjement oppfattes som et skikkelig hår i suppa for mange, forstår jeg godt. Men jeg synes det blir urimelig å kritisere henne når dette er hennes hovedanliggende, slik jeg oppfatter henne i denne saken.

Tor Audun Danielsen

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 12 år siden.**