Les innlegget på Minerva her eller hos Bergens Tidende her.
I går deltok jeg på allmøtet som skulle bestemme parolene for 8. mars-markeringen i Bergen. Unge Venstre fremmet forslag om parolen «Nei til menneskehandel — fjern sexkjøpsloven!». Det var en reaksjon på at Bergens Tidende i forrige uke kunne vise til at minst 40 mennesker i Bergen er ofre for menneskehandel, og flere av dem er prostituerte. Mye forskning viser at sexkjøpsloven bidrar til mer menneskehandel og gjør forholdene verre for prostituerte.
Rundt bordet satt det representanter fra organisasjoner som Nei til EU, FMSAK (Felles front mot salg av kropp), SOS Rasisme, Tjen Folket, Sosialistisk Ungdom, Sosialistisk Venstreparti, Rød Ungdom, Rødt og Kvinnefronten. For meg, som tror at en fri markedsøkonomi fungerer, var det selvsagt litt rart å sette seg ned med dem, men jeg var innstilt på å ikke si et ord om Stalin.
Liberalister ingen adgang
Parolen vår ble ikke vedtatt. I stedet fikk vi beskjed om å «gå hjem og skamme oss», og en jente som sa hun var lei seg for denne mottakelsen, ble bedt om å «gå hjem og gråte». Likevel er dette bare detaljer. Litt engasjement og amper stemning skal vi tåle. Det som imidlertid er synd, er at den radikale venstresiden har gitt seg selv monopol på feminisme, kvinnekamp og likestilling. Eller som en av arrangørene sa: «Det var ikke en liberalist som innførte kvinnedagen, men en kommunist. Hvis dere vil fremme andre verdier, får dere lage deres egen dag.»
Kanskje må vi det. Jeg kan være enig med kommunistene i situasjonsbeskrivelsen, men særdeles uenig i valg av virkemidler. Det er et problem at kvinnedominerte yrker er langt mindre lønnet enn mannsdominerte yrker. Prostitusjon er et problem for mange kvinner i dag. Voldtekt er et problem som det virker stadig vanskeligere å gjøre noe med. For alle som bryr seg om disse sakene, burde målet først og fremst være å sette dem på dagsorden og legge til rette for en diskusjon om virkemidlene.
Gjennom mer enn 100 år har det vært en bred front for kvinners rettigheter. Det var ikke et knippe fragmenterte, små raddisorganisasjoner på venstresiden som kjempet frem kvinnelig stemmerett. Sosialistaktivistene har skjønt noe når de messer om at «sammen er vi sterke». Da er det så synd at de ikke ønsker deltakelse av noen til høyre for SV
Må være sosialist
I sin nyttårstale trakk statsminister Jens Stoltenberg frem flere kvinner som har betydd mye for fremskritt i dette landet. Det er mange som har noe å være stolt av. Kvinners rettigheter har blitt kjempet frem fra mange ulike sider. Jeg vil selvsagt trekke frem Venstres kamp, venstresiden vil selvsagt trekke frem arbeiderbevegelsen og til slutt kommer Høyre og skyter inn at den første kvinnelige stortingsrepresentanten var den konservative Anna Rogstad.
Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland hadde «kvinneregjeringen», Høyres Ansgar Gabrielsen innførte kjønnskvotering i bedriftsstyrene. Venstre hadde første kvinnelige partileder, en NKP-representant var Norges første kvinnelige statsråd. Når vi i år skal feire stemmerettsjubileet, burde vi trekke frem den mangfoldige kampen for kvinners rettigheter. Kvinner finnes også på borgerlig side.
Kvinnedagen 8. mars i Bergen vil i stemmerettsåret bli markert med paroler som «Vedlikehold kvinners stemmerett — Krev folkeavstemning over EØS!», «EØS svekker kvinnerettigheter — si opp avtalen!», «6 timers normarbeidsdag nå!» og «La asylbarna bli!», sammen med de sedvanlige «Forby porno!», «Nei til voldtekt!» og «Strippeforbud nå!». Når møtet ble avsluttet med en vedtektsendring som forbyr Europeisk Ungdom å delta på markeringen, når jeg ikke hadde stemmerett på grunn av kjønnet mitt, når ethvert forsøk på mangfold i parolene blir skutt ned, da er det åpenbart at du må være en kvinnelig sosialist for å bry deg om kvinners rettigheter.
Dette blir ikke en verdig markering av det året statsministeren innledet.