Kommunene må settes i stand til å ta imot et tilstrekkelig antall flyktninger. Venstre mener bosetting basert på samarbeid med kommunene må være utgangspunktet. Dersom kommunene ikke tar imot et tilstrekkelig antall flyktninger til å oppfylle bosettingsgarantien, må dette kunne pålegges etter forhandlinger mellom kommunene og staten om fordeling.
Om lag 43 millioner mennesker lever på flukt i verden. Det store flertallet kommer ikke lenger enn til sitt eget nabolag, mens en mindre gruppe mennesker kommer seg til land i OECD-området. En ørliten andel av disse kommer til Norge — enten som asylsøkere eller som overføringsflyktninger. Årlig ber Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) den enkelte kommune om å bosette et visst antall flyktninger. Det gjør de fordi mennesker på flukt hvert år får oppholdstillatelse i Norge. Når de har fått opphold, så har de fått et nytt land, men livet kan først starte når de har fått en kommune og et sted å bo. Inntil det skjer bor de fleste i asylmottak. I 2012 var det behov for å bosette nær 8000 flyktninger. IMDI anmodet kommunene om 2000 ekstra plasser. Når det kun resulterte i 300 nye plasser, har vi som samfunn et problem. Flere kommuner på Sørlandet var blant de som sa nei, deriblant Kristiansand.
Å bosette flyktninger handler ikke om å føre en liberal eller en streng innvandrings- og asylpolitikk. Det handler om å ta vår del av ansvaret for mennesker på flukt, og å sikre grunnleggende rettigheter. Det finnes ikke noe annet sted å bo i Norge, enn å bo i en kommune, og alle norske kommuner må ta sin del av det ansvaret. Retten til en akseptabel levestandard, blant annet i form av bolig, er nedfelt i FNs menneskerettserklæring. Agder Venstre mener derfor at dersom kommunene ikke tar imot et tilstrekkelig antall flyktninger til å oppfylle bosettingsgarantien, må dette i ytterset konsekvens kunne pålegges. Dette krever samtidig at bosettingsstøtten økes. Kommuner må også gis ekstra økonomiske incentiver for å ta imot mindreårige, slik at disse kommer hurtig ut av mottak.