Samhandlingsreformen ble ikke nevnt med et ord i statsministerens nyttårstale. Den store helsereformen i 2012 var tydeligvis ikke verdt å snakke om. Det er forståelig. Hva skulle han sagt?
Det er nå litt over et år siden at Samhandlingsreformen ble innført i Norge. Ikke som en utfyllende reform fra dag en, men som en såkalt retningsreform. Det må bety noe slikt som at den gradvis skal endre Helse-Norge gjennom storsatsing på forebygging. Det skal gi færre sykehusinnleggelser og flere kan bo lenger hjemme når sykdom rammer i alderdommen. Samtlige partier på Stortinget er for en slik strategi. Spørsmålet er om vi har fått utlevert de rette verktøyene av staten for å realisere en slik gigantsatsing.
Samtlige av landets 429 kommuner i 2011 sa at det var en selvfølge at reformen skulle fullfinansieres. Men den store forebyggingssatsingen var forutsatt finansiert av Staten. Eksstatsråd Bjarne Håkon Hansens store mantra var: Pengeveksten i spesialisthelsetjenesten (sykehusene) må reduseres og økningen skal komme i kommunehelsetjenesten. Det er lite som tyder på en slik utvikling når en leser statsbudsjettet for 2013. Rådmannen i Stavanger skriver at hun er bekymret for at reformen er underfinansiert. Mye tyder på at kommunene på nytt er lurt trill rundt. En ny oppgave er pålagt kommunene. Må vi stå for toppfinansieringen selv nok en gang? Er det rimelig?
Samhandlingsreformen. Litt av et ord i grunnen. Jeg er rimelig sikker på at hadde tilfeldige borgere av regionen blitt spurt på Arneageren om hva samhandlingsreformen er og hva den betyr for kommunene på Nord-Jæren ville vet-ikke-gruppen raskt blitt den største. Jeg vil tro at pasientene som er offer for reformen også ville slite med å forklare hva denne reformen egentlig går ut på og hva den har av betydning for dem.
Det er to grupper som primært er knyttet til dagens finansiering av reformen. For det første betaler kommunene en viss prosentsats av kostnadene ved mange sykehusinnleggelser. I 2011 fikk sykehusene selv disse pengene direkte fra staten, i 2012 sendte staten pengene til kommunene som så fikk faktura fra sykehuset og betalte pengene til sykehuset. I 2012 utgjorde dette 96 millioner av et totalbudsjett på av 129 millioner. I 2013 er tallene 99/133 millioner. Ikke en av disse pasientene som er med i denne medfinansieringsordningen aner at han eller hun er et samhandlingsprodukt. Hensikten er at kommunene gjennom forebygging skal hindre innleggelser og kunne disponere pengene selv. Men det er nå engang slik at det er fastleger som henviser til sykehuset. Heldigvis, det skulle tatt seg ut om kommuneadministrasjon eller politikere skulle hatt et ord med i laget! Dessuten, det tar lang tid å forebygge for eksempel kols, fedme og diabetes 2. Virkningene ligger langt fram i tid. Det er all grunn til å spørre om denne ordningen er formålstjenlig. Det er kun blitt en pengeforflytingsreform for denne gruppen. Medfinansierings-ordningen må bort. Det finnes andre modeller som i større grad vil bidra til å sikre kommunene forebyggingsmidler.
For det andre handler pengebruken om å finansiere utskrivningsklare pasienter. I 2012 brukte vi 25 millioner til dette formålet og i 2013 27 millioner. I 2011 kunne en pasient ligge 12 dager utover datoen for ferdigbehandling. Kommunen måtte betale utover dag 12. Fra og med 2012 betaler kommunene fra dag 1. Stavanger kommune har to alternativer: Vi kan la pasientene bli overført til samhandlingsenheten på Våland sykehjem, eller det kan være riktig at pasientene blir liggende på sykehuset. I det første tilfellet får vi beholde kroner 4000 kroner som staten har sendt oss, i det andre må kommunen betale 4000 kroner til sykehuset som vi har fått fra staten. La oss ta et eksempel: Hun er 83 år. Hun har klart seg greit hjemme før lårhalsbruddet tidligere i vinter. Mye tyder på at det var manglende kommunal sandstrøing som var årsaken til fallet. Hun legges inn på sykehus. Hun blir forholdsvis raskt ferdigbehandlet. Men er ikke utskrivningsklar i betydningen av at hun kan reise hjem enda. Hun skal til den kommunale samhandlingsenheten på Vålandstunet. Jeg vet selvsagt ikke, men jeg antar at hun skjønner lite av at det er et uttrykk for samhandling når hun blir overført til Vålandstunet fra sykehuset, før hun skal hjem eller til korttidsopphold på sykehjem. Det er vanskelig å få øye på forebyggingsperspektivet. Hun er ikke alene om å bli forflyttet. Slik sett er reformen blitt en pasientforflytningsreform. Ikke nok med det. Kommunene har brukt milliarder av kroner for å legge til rette for reformen. Penger som kommunen i sin helhet må betale selv.
I sum kan en si at reformens store kostnadsbruk handler om en pengeforflytning- og pasientforflytningsreform, milevis unna de vakre ordene om samhandlingsreformens mål og intensjoner. Det er blitt en underfinansiert byråkratireform. Vi bruker kun 1 million i 2012 av samhandlingspengene til folkehelsetiltak! Saken til torsdagens formannskapsmøte viser at reformen for 2012 ikke er fullfinansiert og budsjettallene for 2013 er usikre.
Stavanger kommune er blant de beste i klassen til å innføre reformen. Det står virkelig respekt av arbeidet: Planlegging, tiltak, et velfungerende Vålandstunet, byråkratiske retningslinjer, overordnet ledelse med mer. Arbeidet med planlegging av et lokalmedisinsk senter er forbilledlig. Her er forebygging og rehabilitering i førersetet. Det er i tråd med alle intensjoner i reformen. Det er bare en hake med det. Det finansieres, paradoksalt nok, ikke av reformen. Det er i et lokalmedisinsk senter framtiden ligger: her kan øyeblikkelig hjelpefunksjonene som reformen pålegger oss, rehabilitering med sengeplasser for ulike aldersgrupper og enheten på Vålandstunet hører hjemme her. Og ikke minst Frisklivssentralen og annet folkehelsearbeid! Et kraftsenter for forebyggende helsearbeid. Vi hadde en gang en Bjergstedvisjon som nå er realisert. Vi kan bli en av de første kommunene som bygger opp en slik helhetlig satsing. Vi trenger en slik visjon.
Da hadde vi kunnet realisere samhandlingsreformens intensjoner både på kort og lang sikt. En gave til byens innbyggere. Slike planer hadde vært noe å snakke om i statsministerens nyttårstale 2013. Hvem det nå enn blir ?