– Vi har et felles mål om skifte, men det er ikke gitt hvilke partier som sitter i Regjeringen. Det er store forskjeller mellom partiene. Likevel er det noen viktige fellespunkter. Vi vil bygge samfunnet nedenfra. Det skiller oss klart fra de rødgrønne som mangler et ideologisk fellesskap. For dem handler det om store penger, og små ideer, sier Borsch til Aftenposten.
Ikke bare enighet, men ideologisk himmel
Borsch har skrevet kronikken i samarbeid med stortingsrepresentantene Torbjørn Røe Isaksen (H), Anders Anundsen (Frp) og Ingolf Ropstad (KrF). I kronikken i Aftenposten i dag skriver de blant annet:
"Det finnes noen grunnleggende ideer som forener både liberale, konservative, liberalister og kristendemokrater. Disse ideene er grunnlaget for politikken til et ikke-sosialistisk flertall." I kronikken oppsummerer de ideene i fem punkt.
– Styrk fellesskapene, ikke bare staten
– Spre makten, snu pyramidene
– Generasjonsregnskapet
– Større valgfrihet, mer mangfold
– En sterkere stat for dem som trenger det mest
Kronikken: Et nytt flertall
Aftenposten 23. januar 2013
Et nytt flertall forutsetter ikke bare politisk enighet, men også en ideologisk himmel, skriver stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (Høyre), stortingsrepresentant Anders Anundsen (Frp), stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og stortingskandidat Rebekka Borsch (Venstre).
Da de daværende fire opposisjonspartiene vant stortingsvalget i 1965 og dermed innledet en ny periode etter Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstiden, argumenterte Venstres Bent Røiseland praktisk og jordnært for hvorfor et regjeringssamarbeid var nødvendig. «Me må få nye hender i departementsskuffene», sa sørlendingen. Det er fristende å gjenta det samme i dag. Etter snart åtte år med rødgrønn regjering — en periode som ikke har manglet eksempler på tette maktnettverk og maktarroganse — er det stadig flere som ser behovet for fornyelse. Derfor blir spørsmålet ved valget neste år om vi skal ha 12 år med rødgrønn regjering eller om vi trenger en ny regjering med nye ideer. Alle de fire opposisjonspartiene har derfor gitt klar beskjed: Vi ønsker en ny regjering etter valget i 2013.
Det er fire partier med forskjellige historier. Ett parti ble dannet som en konservativ reaksjon på den fremvoksende liberale radikalismen, ett annet har sitt opphav nettopp i denne liberalismen. Et annet parti brøt ut av den liberale fold fordi den kristne kulturarven ikke ble godt nok ivaretatt, ett annet parti ble grunnlagt som en protest mot hele establissementet og de stadig økende skatter og avgifter.
Det er også fire ideologiske tradisjoner. Frp bekjenner seg til en liberalistisk tradisjon hvor enkeltmenneskets frihet står sentralt, Venstre til en sosialliberal tradisjon med maktspredning som kjerne, KrF bygger på kristendommens menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvaret, Høyre sokner til en liberalkonservativ tradisjon som vil balansere hensynet til frihet med sosialt ansvar. Et nytt flertall må finne sammen i så mange små og store politiske spørsmål som mulig, i alle de praktiske sakene som utgjør dag-til-dag politikken. Men en politikk uten himmel blir lett retningsløs og så motløs, uten evne til å manøvrere stødig gjennom dag-til-dag politikkens mange krav.
Det finnes noen grunnleggende ideer som forener både liberale, konservative, liberalister og kristendemokrater. Disse ideene er grunnlaget for politikken til et ikke-sosialistisk flertall.
1. Styrk fellesskapene, ikke bare staten
Det er bred enighet om de mange viktige oppgavene offentlig sektor har i Norge, som å sikre skolegang til alle, tilgang til et helsevesen av topp kvalitet uavhengig av folks inntekt, en verdig eldreomsorg, lov og orden og så videre. Allikevel er det en ulik ideologisk tilnærming mellom de rødgrønne og opposisjonen. Statsminister Stoltenberg snakker ofte om fellesskapet, men bruker begrepet som et synonym for offentlig sektor. Da glemmer de rødgrønne de mange små og store fellesskapene som utgjør det store fellesskapet: familier, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, religiøse samfunn og frie institusjoner. Å styrke fellesskapene innebærer ikke bare å sikre dem økonomisk handlingsrom, men også frihet og mulighet til å bidra, og en skepsis til at statlig detaljstyring er løsningen på alle problemer.
2. Spre makten, snu pyramiden
«Makten må være delt for at mennesket skal være fritt». Professor Aschehoug oppsummerte kjernen i det liberale demokratiet: at også staten må akseptere begrensninger av egen makt. Å spre makten er å åpne for mer mangfold, økt lokal tilpasning og selvstyre. Det må også bety at mindretallets rettigheter må styrkes, også på Stortinget. Det innebærer mer åpenhet og innsyn, og færre prosesser bak lukkede dører. Maktspredning betyr også at politikernes gode intensjoner ikke alltid kan legge føringer for hva frie institusjoner skal foreta seg. Både friskoler, universiteter og kulturinstitusjoners uavhengighet må vernes om — nettopp fordi fristelsen til overdreven politisk styring kan bli stor.
3. Generasjonsregnskapet
Vi har et ansvar ikke bare for de som lever i dag, men for kommende generasjoner, både økonomisk og økologisk. De økonomisk gode tidene har gitt Norge et nesten enestående politisk handlingsrom, men mulighetene er ikke blitt brukt godt nok av de rødgrønne. Vi bruker en stadig større andel av ressursene våre på løpende forbruk i dag samtidig som vi forsømmer investeringene i det som gir velstand på sikt. Varig velferd forutsetter investeringer i utdanning, infrastruktur og forskning, og n stadig fornyelse av offentlig sektor.
4. Større valgfrihet, mer mangfold
Mennesker er ulike og tar ulike valg. Maktspredning gir i seg selv mer valgfrihet og mangfold fordi flere beslutninger desentraliseres. Noen beslutninger kan overlates til de folkevalgte i hver kommune, noen til familier og enkeltpersoner, andre til frivillige organisasjoner eller næringsliv. Enkeltmennesket må settes i sentrum. Selv om mye har skjedd på valgfrihetsfronten de siste tiårene, preges fortsatt de rødgrønne av en dyp skepsis til å la folk velge selv. Det er tydelig i familiepolitikken, i skolepolitikken og i velferdspolitikken. Økt valgfrihet innebærer ikke at det offentlige abdiserer, men at borgerne får større innflytelse over de tilbud som deres egne skattepenger finansierer. Systemet skal tjene borgerne, ikke omvendt.
5. En sterkere stat for dem som trenger det mest
Det norske velferdssystemet er stort og omfattende, og et nytt flertall vil også ivareta den brede middelklassevelferden gjennom skattefinansierte velferdsordninger. Samtidig ser vi at mange av de som trenger det offentlige mest ikke får hjelpen de trenger. Antallet uføre øker, vi har lange køer i psykiatrien og helsevesenet, sysselsettingen blant funksjonshemmede faller og regjeringen som skulle «avskaffe fattigdommen med et pennestrøk» har i stedet gitt flere barn som lever i fattigdom. Velferdsstaten svikter sin mest grunnleggende oppgave, nemlig å gi hjelp til dem som trenger det mest.
Dagens sosialpolitikk bidrar i realiteten til å forsterke forskjellene i Norge. Denne utviklingen må vi snu med hjelp av alle gode krefter. I et moderne velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for sine nærmeste, som løfter de svakeste og skaper trygghet og gode tjenestetilbud.